Archive for september, 2009

Livets harde realiteter.

september 9, 2009

Noen ganger har en mest lyst til å finne første fly vekk fra dette landet hvor alt er så vanskelig, og irritasjonene så mange. Følgende er derfor noen små drypp som irriterer og/eller frustrerer en gjennomsnittlig kverulant og bedreviter fra Kroken.

Livet i en pappeske

Jeg har tidligere nevnt at jeg i utgangspunktet skulle jobbe som en fisheries officer på lik linje med de andre jeg deler kontor med. På lik linje med de andre får jeg også se hvor vanskelig det er å få gjennomført oppgaver som vi er pålagte, og som definitivt er nødvendig. Hovedproblemet er, som med så mye her i verden, penger (eller snarere mangelen på dem). Store deler av året har vi vært blakk. Jeg snakker ikke her om ”student som må leve på nudler til neste utbetaling fra lånekassen-blakk (eller Larsa-skolen, som den er blitt kalt)”, men heller ”banken har tatt huset, bo i en pappeske og spise fra en container”-blakk. Det er ikke penger til noe. Først og fremst til bensin, noe som selvfølgelig gjør at hoveddelen av arbeidet vårt, som foregår ute i felt, ikke blir gjennomført. Dersom du trenger en ny penn, må du kjøpe den selv. Vi kan glemme utskeielser som lyspærer, gummistrikk eller en ny stiftemaskin.  Printeren har ikke annet enn et deilig minne om toner, noe som egentlig ikke gjør noe siden største sjansen for oss å få tak i noe papir er å begynne å kutte trærne i hagen å lage det selv.

Da jeg først kom hit var jeg en smule irritert over å se alle som satt under et tre å gjorde ingenting. Jeg er ikke irritert lengre, bare imponert over at de gidder å komme i det hele tatt. Noe som også er litt artig, alle må komme på jobb uansett hva som hender eller ikke blir å hende den uka. Jeg samarbeider med noen organisasjoner som har ført til at jeg har hatt tilgang til midler hele året, samtidig som den økonomiske situasjonen på kontoret heldigvis ikke har vært som beskrevet over hele tiden.  Takk og lov for det, hadde de «fattige» periodene vart hele året, hadde jeg sannsynligvis gått inn i koma av kjedsomhet samtidig som jeg hadde fått en umulig overgang til arbeidslivet hjemme når jeg engang skal jobbe der igjen….

Korrupsjon, korrupsjon og atter korrupsjon

Her er min påstand om korrupsjon i Malawi. Det er en så vesentlig del av økonomien i landet at dersom jeg over natten ble til superhelten ”revisor-mannen”, stilte på jobb med en kalkulator av titan og raderte ut all korrupsjon med en hemmelig formel utviklet av forskere på Krypton, ville hele økonomien i landet kollapse. Fra folk i landsbyene til de høyt oppe i systemet er det velkjent og godtatt at penger eller goder skifter hender under bordet.  Jeg skal ikke gå for nøye inn på dette ettersom jeg ikke enda har fått de magiske revisorbrillene mine og dermed ikke har full oversikt, men jeg kan i stedet si litt om den formen for korrupsjon som er lovlig og allment akseptert;

De har et system med reiseregninger i Malawi. De kaller dem Allowance, og ideen er at du skal ha dekket utgifter ved å stille på møter, konferanser, workshops osv, mye på samme måte som vi har hjemme. Dette systemet ble visstnok innført av bistandsorganisasjoner, sikkert som alt annet med gode men ikke så veldig gjennomtenkte intensjoner. Situasjonen nå er at det er nesten umulig å gjennomføre noe uten at noen krever penger. Vi skal ha et kurs for noen i en landsby om fiskeoppdrett. Dette er et kurs som holdes gratis for dem, og er selvfølgelig frivillig. De som ser muligheten av å tjene noen penger på fiskeoppdrett er velkommen, og vi sørger for å holde kurset slik at det ikke krasjer med innhøsting av avlingen. Første spørsmål er hvor mye allowance de får for å møte. Det tar rimelig lang tid å forklare at de ikke får noen ting, dette er frivillig, det er ikke slik at noen ber dem komme å jobbe for oss, så hvorfor skal vi lønne dem. Svaret er at de forrige prosjektene gjorde det, de mener det er rett og rimelig at de skal ha betalt for å delta på et gratis kurs (hvor vi forresten hadde inkludert gratis lunsj). Irritert enda? Ta et eksempel til:

Det avholdes en konferanse om viktigheten av å ta barnesykdommer på alvor på sykehusene i landet. Det er en NGO som innkaller til konferansen, fordi de mener at dette er et tema som må komme høyere på dagsorden. De leier det fineste hotellet på plassen kurset avholdes, og betaler for full pensjon her. I tillegg får deltakerne godtgjørelse for transport, i tillegg til en daglig sum penger som jeg ikke helt skjønner hva er for (alt er jo dekket!!). Når konferansen går mot slutten er det en av deltakerne som tar ordet. Han forteller at barnesykdommer er høyt oppe på lista over prioriterte oppgaver, men problemet er at det ikke er nok midler på sykehusene til å ta tak i problemet. Hva svarer organisasjonen? Jo selvfølgelig at de ikke har noen midler til dette, alt på denne potten har gått til å organisere denne konferansen (jeg lover, dette er ikke noe jeg finner på, Øystein var på dette møtet). Begynner å bli pinlig? Ok, la oss ta en til:

Min sjef på Fisheries skal på en konferanse om HIV/Aids. Det er kanskje ikke så dumt som det høres ut, siden fiskere er høyrisikogruppe for sykdommen. Han er på konferanse i fire dager, og kan da lattermildt fortelle etterpå at han tjente mer i allowance på denne konferansen enn han gjør ved å jobbe på kontoret en måned. Du henger fremdeles med? Vi avslutter med et notat i margen:

Den fineste og dyreste bilen jeg har sett i Nkhotakota i privat eie er en Toyota Chaser eid av hiv/aids koordinatoren i kommunen. Noen som vil gjette på hvem som får flest invitasjoner til konferanser og workshops??

Bistandsvrøvvel

Det finnes mye bra og si om bistand i Afrika. Uten den ville det vært færre sykehus, medisiner, skoler, veier, barnehjem og klær. Det ville sannsynligvis vært mindre mat og drikkevann. Det ville ganske sikkert vært færre nasjonalparker og dyr i dem. Bistand har gjort mye i Afrika i de siste 50 årene, men kan likevel ikke sies å ha gjort det som var ideen i utgangspunktet; å gi et kontinent en økning i levevilkår og muligheter slik at det kunne konkurrere på lik linje med resten av verden i økonomisk utvikling. Her har bistand så langt feilet i episke proposjoner, og på tross av at vi nå kanskje ser en bedring er det likevel forbløffende å se hvor lite milliarder av kroner og over 50 år med bistand har ført til (i alle fall i de landene jeg har besøkt).

Dersom jeg hadde svaret på hvorfor en har feilet på et så høyt olympisk nivå, ville jeg sannsynligvis ha vært i sofaen min i Kroken og pusset nobelstatuetten min i stedet for å sitte på kontoret i Malawi, men jeg kan komme med noen eksempler på ting som jeg har opplevd som umulig kan ha bidratt i positiv retning.

Det er en jungel av bistandsorganisasjoner som i stedet for at å arbeide sammen, like ofte ser på hverandre som konkurrenter. De søker midler fra de samme plassene, og de som kan vise til de beste rapportene har størst sjanse for å få mer penger. Da lønner det seg ikke å dele alle suksessene med andre, eller gi bort de dyrkjøpte erfaringene en har tilegnet seg. Etter at prosjektet er over etter fem år, kan heller andre gjøre de samme feilene en gang til. Utviklingen blir da ikke jevn med en flytende resultatkurve, men femårig med et uttall tilbakesteg.

Jeg har også sett eksempler på at det for noen ikke alltid handler om å gjøre det som er rett for å hjelpe, men heller å gjøre det som ser bra ut på papiret. Dersom du sender en lastebil med mennesker fra en landsby til en annen, gir dem lunsj og la dem sitte sammen og prate skjit, kan du krysse av i boksen ved ”information transfer within comunities”, og det ser jo riktig så bra ut. Om de faktisk hadde noe å lære fra hverandre, eller om noe reelt kom ut fra denne lille utflukten er ikke riktig like relevant.

I samme åndedrag kan jeg nevne forsøkene på å få landsbyer til å produsere allt fra honning til sopp til syltetøy, bare for å i ettertid finne ut at en hadde glemt at det ikke finnes et marked som har råd til å kjøpe disse tingene. Vi har også tilfellet med USAid som delte ut tusenvis av myggnettinger for å få bukt med malaria-problemet. Etter kun kort tid var de tatt i bruk som fiskegarn. En japansk organisasjon bestemte seg for at de skulle dele ut kompost-toaletter, hvor tanken var at menneskelig avføring skulle senere brukes til gjødsel. Det var tydeligvis ingen som spurte de lokale. Jeg gjorde det, og fikk til svar at for at noe skulle ende opp i toalettene måtte noe først inn i munnen. De hadde nesten ikke mat igjen, og det er lenge til neste innhøsting.

Innenfor fisheries har vi også eksempler: Det finnes rundt 300 fiskedammer i Nkhotakota, hvor det er et fåtall som faktisk produserer fisk av noe mengde og snakke om. En stor del (uten å kunne begrunne det vil jeg tippe på langt over halvparten) av disse er gravd med hjelp av midler fra bistandsorganisasjoner. I sluttrapporten kan en stolt sette en hake i boksen for natural resource management. X antall dammer laget, donorene er fornøyde, og etter at de har reist, har kvinnene i den landsbyen fått en sjeldent dyr kulp å vaske klær i. Bistandsorganisasjonen har tydeligvis sjeldent en boks å hake av for kjøp av yngel, opplæring av personale, produksjon eller kjøp av fôr, eller oppfølging av langtidseffektene.

Jeg fant ut i min naivitet at jeg ønsket å prøve å bidra, og fikk ved hjelp av den Norske Ambassaden og Swedish Cooperative Center samlet en del aktører innenfor fiskeri og havbruk til et møte i Lilongwe for å ta opp problemene rundt manglende samarbeid. Møtet gikk for så vidt ok, og etter det ble jeg forespurt fra en organisasjon om å skrive et innlegg til den største avisen her om emnet. Jeg gjorde så, organisasjonen var fornøyd, og jeg lot sjefen min lese gjennom dette før det gikk i trykken. Etter mye om og men ender det med at ledelsen i fiskeridepartementet avholder et møte med meg hvor de i klare ordelag gir beskjed om at de ikke ønsker dette trykket. De har ikke noe problem med kvaliteten på artikkelen, men er tydelig redde for å fornærme donorer, eller selv se uprofesjonelle ut. Uansett hva grunnen er viser det til ulike problemer med bistand. Malawi er avhengig av donorer, noe som gjør noe med deres evne og vilje til å stille krav til dem. Dersom en ikke kan stille krav, mister en da ikke muligheten til å påvirke utviklingen av sitt eget land? Alternativt, dersom dette var fordi de var redde for at det skulle stille dem selv i et dårlig lys, hvordan kan bistandsorganisasjonene samarbeide med noen som er mer redd for å miste ansikt enn å ta opp noe alle (inkludert dem selv) mente var et reelt problem?

Jeg trenger deres støtte til oppdrettsprosjektet mitt, så jeg sa meg villig til ikke å trykke artiklen. Dersom noen av dere vil lese den, finner dere den i slutten av dette inlegget

Etter en slik raljering føler jeg at jeg må føye til: Jeg mener selvfølgelig ikke at all bistand er et onde og en dårlig ide. Det er suksesshistorier i fleng, og spesiellt Malawi ser en svært positiv økonomisk utvikling i de senere år. Som nevnt ville også svært mange uskyldige mennesker ha det mye verre dersom bistandsmidlene stoppet å komme. Det betyr likevel ikke at allt er OK, eller at feilene burde ties ned ut fra moralske eller samvittighetsmessige grunner.

The challenge of cooperation in the fisheries sector in Malawi

Aid organizations and embassies fund much of the development in Malawi today and few believes this will change any time soon. The situation for the fisheries sector is no different. Today there are NGOs active in most parts of the fisheries and aquaculture sector in Malawi. There are NGOs active in participatory fisheries management, aquaculture in ponds and cages, mapping and evaluation of the state of the fish stocks in the lake, improving the gear and equipment used for fishing, and the list goes on. Nobody can even sure about the number of NGOs and other organizations working in the capture fisheries and aquaculture sector. There are organizations that starts their work without notifying the Government or anyone else, or that starts the program with a relationship to only one fisheries officer.

Hopefully and probably there are no one entering the fisheries sector (or any other sector for that matter) without the purest of intentions. Some are successful, and others not so much so. The one main challenge that has been poorly addressed is however if all these organizations manage to work together and coordinate their efforts. Do they manage to maximize the potential benefits for the people of Malawi with regards to funds spent on the different projects? It is not difficult to imagine that errors and lessons learned in for example the implementation of community based resource management or in pond aquaculture could be transferred between organizations and fisheries personnel so as to avoid history repeating.

The need for cooperation is not a new message. In fact it’s almost as old as aid to Africa itself, stated already by Truman in 1949; “… a cooperation enterprise in which all nations work together through the United Nations and its specialized agenzies”. The message was repeated by the World Bank in a 1989- statement saying “All coordination has to be recognized as increasingly important”, and again by the World Bank in 2001 saying “The donors need to ensure the coordination and stronger partnerships in development actions”.

In Malawi in 2009 I think most agree that we have not reached the level of coordination and strong partnerships between stakeholders that would be preferable. So if nothing else, the last 50 years have shown us that it is a lot easier to talk about working together than actually doing it. The reasons for this is probably many and complex, but I don’t think I am stepping on too many toes when saying that part of the reason is the different NGOs wish to protect their own work so others can’t take credit for their successes. Another challenge is that it is time-consuming and tedious work that can’t be done by meeting for two hours once a year. A third is that there is of now no easy channel to share information. There is a jungle of NGOs working on different areas within capture fisheries and aquaculture, and there is no one to track and follow up what the different stakeholders are actually doing.

The Norwegian embassy and the Swedish cooperative center called with the help from a Norwegian Peace Core Volunteer for a meeting on the issue of cooperation between the different stakeholders. The meeting had attendance from different NGOs as well as the Norwegian Embassy and the Malawi Fisheries Department. The main focus was to present ourselves and see if there were areas we could work together. We learned that the organizations invited to this meeting work on many areas that are coinciding, and that there is not only a possibility to share information, but that it would help the organizations to perform better in their everyday work. Everybody seemed to agree that we did not do well enough today, but there was no clear idea of what path to take in the future to improve the situation.

The message seemed clear. We as stakeholders in fisheries in Malawi should find a way to improve the way we work together. The focus for the most of us is of course the end-user, the people on the shores of Lake Malawi. They will be the beneficiaries of us not making mistakes that others have made before us, or applying programs that have failed elsewhere. The end-user will benefit if organization A can afford to buy fingerlings for a ponds-program, while organization B supplies the feed and maybe even organization C can supply the fuel for the transport of these items. If A can do all of this by themselves, the end-user can still benefit from A going to a site where B has everything working already, or learn from their mistakes if it isn’t working. It might sound naïve, but if the organizations really mean their words of progress for the country and helping to improve lives, surely this must be a way to make it happen faster. And the incentive is, instead of A, B and C having to tell their bosses and mother-organizations that things did not work as planned, they are behind schedule, they had to downscale from the original idea and so on, all of them can proudly (and truthfully) say that they all succeeded, although it was with help from others.

The Fisheries Department is in the process of planning a workshop where all organizations in the field will be invited. This will if nothing else be a tool for mapping active organizations in the country. It’s a good start, so let’s hope all of us as stakeholders take them up on the initiative. The first thing we could do is however to take a close look at our own organizations, and identify areas were we could benefit from working closer with others.

The author is a Norwegian Peace Core volunteer based at fisheries department in Nkhotakota. Suggestions, reactions or constructive criticism will be appreciated at orjanol@gmail.com.