Archive for januar, 2009

Litt verre en en forkjølelse……….

januar 26, 2009

Og så kome den… det følgende er skreve i en tilstand av kronisk diare, med en noe som må vær viagra, nei malaria, feber fra helvte, og en maratonRamstainkonsert rett bak øyan. Jeg har i to månter gått å ventet på den store smellen, nesten så det  lettelse at den endelig er her. Jeg mener, jeg spiser alllt jeg vil ha hele tiden, har ingen respkt for matvaresikerhet (med unntak av håndvask), spiser ute hele tiden selv om jeg vet med sikkerht at kjøkkenen ikke engang er brukbare for gjødselproduksjon, har stadig nye myggestikk selv om sover under netting. Å nå kom den. Liggende på rygg i senga med pcen forsiktig hvilende på magen klimkprer jeg disse ordene som en husmor på femti på sitt første touch-kurs. Jkeg bruker i all hovedsak kun høyre pekefinger. Som et eksperiemennt velger jeg å ikke rediger dette nevneverdig før jeg poster det. Om ikke annet kan jeg dersom jeg overlever, ser bake på dette som et minne for livet fra Afrika……..

OK. Dette gikk ikke. Det er nå en stund siden siste tablett i malaria-kuren, og jeg klarer ikke å lese resten av hva jeg skrev (Og før spørsmålet kommer, jo jeg spiser selvfølgelig malariatabeletter, det er bare at de ikke er hundre prosent sikre, noe jeg nå har smertelig erfart.) Resten av det jeg har forsøkt å skrive i feberrus er bare bokstaver, ikke ord. Jeg forsøker derfor heller å gjengi det jeg klarer å huske i en kombinasjon med mine ekstremt forvirrende notater…….

Jeg er en hageslange. Koble den ene enden til vann å se det komme ut av den andre. Jeg er på nippet til å gi opp toalettpapir, og gått over til ”forsiktig-skvetting-av-vann” metoden. Jeg er redd for å sovne…….. ikke på grunn av feberen, men fordi jeg kansje ikke rekker porselenet dersom jeg ikke er helt på allerten hele tiden. Jeg har spist to kopper havregryn på to døgn, og har definitivt ikke lyst på noe. Du kan stille med en Pizza Tromsdalen med ekstra allt og et spann dressing, og jeg blir å kaste opp straks jeg får sniffen av hvitløken. Mammas kjøttkaker kan kansje føre til et halvhjertet forsøk på en bit, før jeg kommer på at jeg stort sett ikke fordøyer noe, og dermed begynner å frykte vannskvettebehandlignen etter tyttebærinntak.

Jeg drømmer hele tiden, uavhengig om jeg er våken eller sover. Ingenting skummelt, ingenting som gjør noe, jeg husker nesten ingenting av det et sekund etterpå. Jeg husker dog at hundene satte i gang bjeffing utenfor soveromsvinduet mitt (jeg tenkte at de tok farvel), og grep etter hagla jeg var sikker på stod ved siden av senga (som om jeg sover med hagla ved siden av senga hjemme?????).

Det gjør vondt inni beina. Jeg mener ikke beina vi går med, men inni skjellettet. Jeg har faktisk vondt i skjellettet….. Dersom jeg ikke beveger meg for mye unngår jeg at hjernen slår mot innsiden av hodet. De gangene jeg må røyse meg for å rekke toalettet, besvimer jeg et millisekund. Jeg har lært at jeg nå må ta sats mot veggen slik at jeg kan holde meg fast i den før jeg, med all kraft fokusert rundt den bruneste plassen på kroppen, karrrer meg inn på badet.
Jeg er sikker på at det er like før han i svart forsiktig tapper på døra å spør om det er noen snille barn her, og jeg blir å svare ja, jeg er her, kom inn kom inn, det kan umulig være verre hjemme hos deg enn hvordan jeg har det her.

Jeg har det kort sagt helt for innjævlig. Og dersom ikke allt dette var nok, har jeg de siste ukene sett en episode hver kveld (tak skal du faen meg ha Warviken) av Doctor House. Jeg har allerede diagnosert meg selv til Malaria, sovesyke og bilhartzia, i tillegg til at jeg er rimelig sikker på at jeg har en stygg kombinasjon av kreft, tyfus, HIV og tuberkolose. Hils alle, det er natt, dersom jeg kommer meg levende fra dette lover jeg å alldri spise annet enn kokte poteter og brød, samt flytte tilbake til Svalbard hvor jeg kan minimere trusselen for mygg.

Som en smarting påpekte før jeg dro: Malawi er for nært Malaria til at det kan være noen tilfeldighet.

Merkverdigheter og underfundige hendelser

januar 4, 2009

Jeg har nå vært i Afrika  i tre måneder. Jeg tror at dersom en tilbringer nok tid på en plass, begynner den å føles litt som hjemme. De vanlige rutinene setter seg; gå på jobb, trene, spise middag, drikke noen øl i helga, se litt tv, lese litt bok, glede seg til man u på lørdag…..mye det samme som jeg gjør fra min base i Kroken. Av og til blir likevel denne rutinen kraftig brutt, og jeg blir stående og tenke over hvor i verden det egentlig er jeg befinner meg. Her er et par eksempler:

Hagedyr
En ettermiddag i syvtia (etter at det har blitt mørkt), hører jeg et voldsomt bråk fra hagen. Det er roping og skriking fra vaktmennene og hundene gjør voldsomt. Jeg tar på meg mine (åpne) sandaler og går ut for å se hva som foregår. Det viser seg da at en slange har kommet på besøk, og vaktmannskapet har slått den i hjel. Etter deres behandling med stokker er det ikke noe igjen å ta bilde av. Slangen er om lag en halvmeter, og er ca ti cm tykk. I følge vår vaktmann Phiri er dette bare en unge. Den kan bli ganske mye lengre, og han beskriver tykkelsen i voksen tilstand som overarmen til en mann. Som ikke det var nok, så er den svært giftig. Jeg har etter dette blitt litt mer forsiktig i å gå med mine åpne sandaler i mørket.

Arbeidsforhold

Klokka er ti på en vanlig tirsdags formiddag. Jeg sitter foran datamaskinen på internettkafeen og forsøker å maile noen spørsmål om oppdrett til min venn Roger von Reisa (min hjemlige oppdrettsmentor og felles cubansk rom-entusiast). Strømmen går, og allt stopper opp. Det som gjør dette spesiellt er at her skjer det hele tia, og strømmen kan forbli borte i flere timer. Hva annet kan en gjøre enn å sette seg på sykkelen å sikte mot vannet………………..

Liv og død

Hushjelpen vår heter Meklina. Hun har to unger, men hadde tre… Den minste omkom (de tror det var tuberkolose, men ingen vet sikkert). Vi både betalte for og deltok i begravelsen, og ble enige om hvordan vi skulle fordele arbeidsoppgaver i hennes fravær. Dagen etter begravelsen var hun tilbake på jobb, som om ingenting hadde hendt. Vi forsøkte å si at hun kunne ta noen dager fri, men det var ikke aktuellt. Sannheten er vel dessverre at dersom alle skulle ta ei ukes sykemelding hver gang noen i familien omkommer, ville arbeidsplassene i stor grad stå tomme……

Monkey for sale

Jeg står å henger utenfor kommuneadministrasjonen og venter på Øystein. En fyr med en paraply kommer bort til meg (ikke så rart siden det regner…. ) Han begynner på sitt ubrukelige engelsk å prate med meg, jeg skjønner ikke hva han vil frem til. Så viser han meg den bitte lille ape-ungen som klamrer seg fast inne i paraplyen hans. Nå er ikke jeg veldig flink med å anslå apekatters alder, men jeg tipper at den ikke kan være mer enn noen uker, og den er VELDIG redd. Duden vil selge meg apekatten, og forstår jeg ham rett ber han om ca 100 kroner kroner for den. Jeg står og forsøker å velge mellom tre alternativer:
1: Kjøp den og sett den fri (regner med at den da vil dø, samt at jeg oppfordrer denne idioten til å hente flere unger for salg)
2: Klink til han det jeg klarer, ta apekatten og sett den fri (med samme del en som over, men muligens med meg i Malawisk fengsel)
3: Skjell han ut det jeg klarer på nordnorsk (han skjønner jo ikke engelsk uansett, og jeg er bedre på utskjelling på nordnorsk)

Jeg gikk for alternativ tre, og både han og apekatten forsvant slukøret tilbake til hvorenn de kom fra. Legg merke til at alternativ 4, ring politiet, ikke er listet som et reellt alternativ. Dere kan selv komme med forslag hvorfor……………

Frisørbesøk

Jeg trenger en hårklipp. Jeg finner en ”salong” (en raillsjå tapesert med fotballplakater), og spør pent frisøren om han kan klippe msungo-hår. Etter å ha skrudd ned volumet på musikken fra elleve til ti, bekrefter han smilende og sier det ikke er noe problem. Det finnes ikke en saks i lokalet, men han har maskinen klar. Lokkene faller (og klistrer seg fast i svetten som renner på brystkassa og ryggen min), mens han synger med på ”beautiful girl” for full hals. Jeg er en sau, han er en sauebonde, og maskinen løper i raskt tempo over hodebunnen. Jeg har en kvise i pannen, som han barberer bort med en hardhent venstresving. Hele klippen tar en og en halv sang (sang nummer to var et eller annet med Eminem.. i overkant agressiv musikk med tanke på at det bare var sauebonden som hadde våpen). Til slutt er allt like kort kort, og jeg ser ut som jeg har startet boot-boys eneste og sansynligvis siste filial i Afrika.
Etter klippen sprayer han hodet mitt med noe som lukter som bensin blandet med HB, og jeg er offisiellt ferdig. Saueklippen kom på ca 2,50, så ingen kan i alle fall si at jeg ikke fikk valuta for pengene.

VARME!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg kan heller ikke komme utenom varmen. De første to månedene mine her er de varmeste delene av året i Nkhotakota (og Nkhotakota er igjen blant de varmeste plassene i Malawi).
Jeg forsøkte tidligere å være morsom på bekostning av Malawiere som søkte skygge. Jeg vil med dette gjerne levere en formell beklagelse til alle de Malawiere som leser denne bloggen (jeg regner med at det er en del), og love at jeg alldri vil si noe så dumt igjen. Etter en (!!) dag med fysisk arbeid i sola, skjønner jeg poenget.

Allt jeg forøker å gjøre blir påvirket av varmen. Bevegelser ut over å puste fører til massive svetteangrep. Et forsøk på å summere fire tosifrede tall i hodet er en kjempeutfordring, og lykkes ikke før jeg finner skyggen av et tre. Det føles som om jeg ikke klarer å drikke like fort som jeg svetter (hadde jeg hatt gjeller hadde jeg lagt meg i Lake Malawi å drukket uavbrutt). Jeg har en hatt på hodet for å beskytte meg mot sola, og det føles som om den holder på å smelte fast i skallen. Jeg har en T-skjorte for å beskytte huden, og den veier minst 20 kilo. På beina har jeg sandaler av gummi, noe som gjør at jeg ikke tør å gå over asfalt, men må springe (med påfølgende behov for å hvile i minst tyve minutter etterpå). Det er en finsk badstu som det ikke er mulig å komme ut fra. Jeg kommer hjem og setter kurs for dusjen. Vanntanken er på taket, så vannet er minst like varmt som lufta. Jeg setter meg på motorsykkelen, og svetter fremdeles på ryggen når speedometeret viser 80. Jeg garanterer deg at ikke engang Adolf har det varmere i sitt helt spesielle hjørnerom der nede, enn hva jeg har denne dagen i Khotakota.

Finner du skygge, kan du være sikker på at det er noen som sitter der….. og jeg er sannsynligvis en av dem.