Ørjan i Malawi

oktober 26, 2008

Dette er en blogg til dere som lurer på om jeg har blitt spist av en krokodille, ligger utslått i malariafeber, er kvelt av en slange eller om jeg har det kult i Afrikas hjerte, Malawi. Jeg skal forsøke å oppdatere med jevne mellomrom, men ettersom det ikke er noen menneskerett med tilgang på internett i denne delen av verden, kan det ta litt tid mellom hver gang dere hører fra meg.

 

 

Da var eventyret over (for denne gang)

november 13, 2009

Jeg er tilbake i Tromsø. Etter 13 måneder, mange hundre  liter svette, enda flere liter vann, mange nye venner, 150 unger jeg nok ikke blir å få ut av hodet med det første, fire afrikanske land besøkt, to runder malaria, tre magesjauer av lokal landsbymat og noen tusen kroner brukt på vegne av USAid programmet Compass, er jeg tilbake i Tromsø.

De fleste jeg møter spør hvordan det er å komme hjem. Så her er svaret; Det er først og fremst en svært pussig følelse.

Ett år har gått fort, og det er en veldig rar følelse at hverdagen nå er tilbake. Det blir ikke flere turer på motorsykkelen for å besøke barnehjemmet jeg har jobbet med, eller bare å dra bade. Det blir ikke mer sjekking om myggnettet er helt, og at det ligger godt pakket inn rundt madrassen. Det blir ikke mer bekymring for om eller når strømmen og vannet kommer tilbake. Det blir ikke mer øldrikking på en onsdag fordi det tross alt er så varmt, og jeg synes jeg har fortjent det (ok, det kan kanskje skje om jeg VIRKELIG synes jeg fortjener det). Det blir ikke flere dager hvor jeg sitter på kontoret og venter på at bensinstasjonen skal få tak i bensin slik at jeg kan jobbe. Det blir ikke flere irriterende mennesker som kommer bort for å selge meg ting de har laget på sløyden. Det blir ikke dager hvor jeg skal sitte på en buss sammen med tre andre på et dobbeltsete, hvor en av dem har tre levende høns på fanget. Det blir ikke seksti unger som roper Ørjan når jeg kommer med jobben til landsbyen. Det blir ikke noen som kaller meg Sir, Boss eller Mr. Man med det første (håper jeg i alle fall). Det blir ikke den samme artige følelsen en får når en oppdager nok en ting som for meg er helt absurd.

Det blir mange ting jeg blir å savne, og noen ting jeg definitivt ikke blir å savne i det hele tatt.

Det er godt å være hjemme, og som kjent setter man enda mer pris på hvor man kommer fra etter at man har vært ute. Det sagt, dersom noen av dere har en jobb  til meg en spennende plass en eller annen gang i fremtiden, så ta gjerne kontakt…. Eller gjør dere selv en tjeneste, og hopp på det selv:)

 

Livets harde realiteter.

september 9, 2009

Noen ganger har en mest lyst til å finne første fly vekk fra dette landet hvor alt er så vanskelig, og irritasjonene så mange. Følgende er derfor noen små drypp som irriterer og/eller frustrerer en gjennomsnittlig kverulant og bedreviter fra Kroken.

Livet i en pappeske

Jeg har tidligere nevnt at jeg i utgangspunktet skulle jobbe som en fisheries officer på lik linje med de andre jeg deler kontor med. På lik linje med de andre får jeg også se hvor vanskelig det er å få gjennomført oppgaver som vi er pålagte, og som definitivt er nødvendig. Hovedproblemet er, som med så mye her i verden, penger (eller snarere mangelen på dem). Store deler av året har vi vært blakk. Jeg snakker ikke her om ”student som må leve på nudler til neste utbetaling fra lånekassen-blakk (eller Larsa-skolen, som den er blitt kalt)”, men heller ”banken har tatt huset, bo i en pappeske og spise fra en container”-blakk. Det er ikke penger til noe. Først og fremst til bensin, noe som selvfølgelig gjør at hoveddelen av arbeidet vårt, som foregår ute i felt, ikke blir gjennomført. Dersom du trenger en ny penn, må du kjøpe den selv. Vi kan glemme utskeielser som lyspærer, gummistrikk eller en ny stiftemaskin.  Printeren har ikke annet enn et deilig minne om toner, noe som egentlig ikke gjør noe siden største sjansen for oss å få tak i noe papir er å begynne å kutte trærne i hagen å lage det selv.

Da jeg først kom hit var jeg en smule irritert over å se alle som satt under et tre å gjorde ingenting. Jeg er ikke irritert lengre, bare imponert over at de gidder å komme i det hele tatt. Noe som også er litt artig, alle må komme på jobb uansett hva som hender eller ikke blir å hende den uka. Jeg samarbeider med noen organisasjoner som har ført til at jeg har hatt tilgang til midler hele året, samtidig som den økonomiske situasjonen på kontoret heldigvis ikke har vært som beskrevet over hele tiden.  Takk og lov for det, hadde de «fattige» periodene vart hele året, hadde jeg sannsynligvis gått inn i koma av kjedsomhet samtidig som jeg hadde fått en umulig overgang til arbeidslivet hjemme når jeg engang skal jobbe der igjen….

Korrupsjon, korrupsjon og atter korrupsjon

Her er min påstand om korrupsjon i Malawi. Det er en så vesentlig del av økonomien i landet at dersom jeg over natten ble til superhelten ”revisor-mannen”, stilte på jobb med en kalkulator av titan og raderte ut all korrupsjon med en hemmelig formel utviklet av forskere på Krypton, ville hele økonomien i landet kollapse. Fra folk i landsbyene til de høyt oppe i systemet er det velkjent og godtatt at penger eller goder skifter hender under bordet.  Jeg skal ikke gå for nøye inn på dette ettersom jeg ikke enda har fått de magiske revisorbrillene mine og dermed ikke har full oversikt, men jeg kan i stedet si litt om den formen for korrupsjon som er lovlig og allment akseptert;

De har et system med reiseregninger i Malawi. De kaller dem Allowance, og ideen er at du skal ha dekket utgifter ved å stille på møter, konferanser, workshops osv, mye på samme måte som vi har hjemme. Dette systemet ble visstnok innført av bistandsorganisasjoner, sikkert som alt annet med gode men ikke så veldig gjennomtenkte intensjoner. Situasjonen nå er at det er nesten umulig å gjennomføre noe uten at noen krever penger. Vi skal ha et kurs for noen i en landsby om fiskeoppdrett. Dette er et kurs som holdes gratis for dem, og er selvfølgelig frivillig. De som ser muligheten av å tjene noen penger på fiskeoppdrett er velkommen, og vi sørger for å holde kurset slik at det ikke krasjer med innhøsting av avlingen. Første spørsmål er hvor mye allowance de får for å møte. Det tar rimelig lang tid å forklare at de ikke får noen ting, dette er frivillig, det er ikke slik at noen ber dem komme å jobbe for oss, så hvorfor skal vi lønne dem. Svaret er at de forrige prosjektene gjorde det, de mener det er rett og rimelig at de skal ha betalt for å delta på et gratis kurs (hvor vi forresten hadde inkludert gratis lunsj). Irritert enda? Ta et eksempel til:

Det avholdes en konferanse om viktigheten av å ta barnesykdommer på alvor på sykehusene i landet. Det er en NGO som innkaller til konferansen, fordi de mener at dette er et tema som må komme høyere på dagsorden. De leier det fineste hotellet på plassen kurset avholdes, og betaler for full pensjon her. I tillegg får deltakerne godtgjørelse for transport, i tillegg til en daglig sum penger som jeg ikke helt skjønner hva er for (alt er jo dekket!!). Når konferansen går mot slutten er det en av deltakerne som tar ordet. Han forteller at barnesykdommer er høyt oppe på lista over prioriterte oppgaver, men problemet er at det ikke er nok midler på sykehusene til å ta tak i problemet. Hva svarer organisasjonen? Jo selvfølgelig at de ikke har noen midler til dette, alt på denne potten har gått til å organisere denne konferansen (jeg lover, dette er ikke noe jeg finner på, Øystein var på dette møtet). Begynner å bli pinlig? Ok, la oss ta en til:

Min sjef på Fisheries skal på en konferanse om HIV/Aids. Det er kanskje ikke så dumt som det høres ut, siden fiskere er høyrisikogruppe for sykdommen. Han er på konferanse i fire dager, og kan da lattermildt fortelle etterpå at han tjente mer i allowance på denne konferansen enn han gjør ved å jobbe på kontoret en måned. Du henger fremdeles med? Vi avslutter med et notat i margen:

Den fineste og dyreste bilen jeg har sett i Nkhotakota i privat eie er en Toyota Chaser eid av hiv/aids koordinatoren i kommunen. Noen som vil gjette på hvem som får flest invitasjoner til konferanser og workshops??

Bistandsvrøvvel

Det finnes mye bra og si om bistand i Afrika. Uten den ville det vært færre sykehus, medisiner, skoler, veier, barnehjem og klær. Det ville sannsynligvis vært mindre mat og drikkevann. Det ville ganske sikkert vært færre nasjonalparker og dyr i dem. Bistand har gjort mye i Afrika i de siste 50 årene, men kan likevel ikke sies å ha gjort det som var ideen i utgangspunktet; å gi et kontinent en økning i levevilkår og muligheter slik at det kunne konkurrere på lik linje med resten av verden i økonomisk utvikling. Her har bistand så langt feilet i episke proposjoner, og på tross av at vi nå kanskje ser en bedring er det likevel forbløffende å se hvor lite milliarder av kroner og over 50 år med bistand har ført til (i alle fall i de landene jeg har besøkt).

Dersom jeg hadde svaret på hvorfor en har feilet på et så høyt olympisk nivå, ville jeg sannsynligvis ha vært i sofaen min i Kroken og pusset nobelstatuetten min i stedet for å sitte på kontoret i Malawi, men jeg kan komme med noen eksempler på ting som jeg har opplevd som umulig kan ha bidratt i positiv retning.

Det er en jungel av bistandsorganisasjoner som i stedet for at å arbeide sammen, like ofte ser på hverandre som konkurrenter. De søker midler fra de samme plassene, og de som kan vise til de beste rapportene har størst sjanse for å få mer penger. Da lønner det seg ikke å dele alle suksessene med andre, eller gi bort de dyrkjøpte erfaringene en har tilegnet seg. Etter at prosjektet er over etter fem år, kan heller andre gjøre de samme feilene en gang til. Utviklingen blir da ikke jevn med en flytende resultatkurve, men femårig med et uttall tilbakesteg.

Jeg har også sett eksempler på at det for noen ikke alltid handler om å gjøre det som er rett for å hjelpe, men heller å gjøre det som ser bra ut på papiret. Dersom du sender en lastebil med mennesker fra en landsby til en annen, gir dem lunsj og la dem sitte sammen og prate skjit, kan du krysse av i boksen ved ”information transfer within comunities”, og det ser jo riktig så bra ut. Om de faktisk hadde noe å lære fra hverandre, eller om noe reelt kom ut fra denne lille utflukten er ikke riktig like relevant.

I samme åndedrag kan jeg nevne forsøkene på å få landsbyer til å produsere allt fra honning til sopp til syltetøy, bare for å i ettertid finne ut at en hadde glemt at det ikke finnes et marked som har råd til å kjøpe disse tingene. Vi har også tilfellet med USAid som delte ut tusenvis av myggnettinger for å få bukt med malaria-problemet. Etter kun kort tid var de tatt i bruk som fiskegarn. En japansk organisasjon bestemte seg for at de skulle dele ut kompost-toaletter, hvor tanken var at menneskelig avføring skulle senere brukes til gjødsel. Det var tydeligvis ingen som spurte de lokale. Jeg gjorde det, og fikk til svar at for at noe skulle ende opp i toalettene måtte noe først inn i munnen. De hadde nesten ikke mat igjen, og det er lenge til neste innhøsting.

Innenfor fisheries har vi også eksempler: Det finnes rundt 300 fiskedammer i Nkhotakota, hvor det er et fåtall som faktisk produserer fisk av noe mengde og snakke om. En stor del (uten å kunne begrunne det vil jeg tippe på langt over halvparten) av disse er gravd med hjelp av midler fra bistandsorganisasjoner. I sluttrapporten kan en stolt sette en hake i boksen for natural resource management. X antall dammer laget, donorene er fornøyde, og etter at de har reist, har kvinnene i den landsbyen fått en sjeldent dyr kulp å vaske klær i. Bistandsorganisasjonen har tydeligvis sjeldent en boks å hake av for kjøp av yngel, opplæring av personale, produksjon eller kjøp av fôr, eller oppfølging av langtidseffektene.

Jeg fant ut i min naivitet at jeg ønsket å prøve å bidra, og fikk ved hjelp av den Norske Ambassaden og Swedish Cooperative Center samlet en del aktører innenfor fiskeri og havbruk til et møte i Lilongwe for å ta opp problemene rundt manglende samarbeid. Møtet gikk for så vidt ok, og etter det ble jeg forespurt fra en organisasjon om å skrive et innlegg til den største avisen her om emnet. Jeg gjorde så, organisasjonen var fornøyd, og jeg lot sjefen min lese gjennom dette før det gikk i trykken. Etter mye om og men ender det med at ledelsen i fiskeridepartementet avholder et møte med meg hvor de i klare ordelag gir beskjed om at de ikke ønsker dette trykket. De har ikke noe problem med kvaliteten på artikkelen, men er tydelig redde for å fornærme donorer, eller selv se uprofesjonelle ut. Uansett hva grunnen er viser det til ulike problemer med bistand. Malawi er avhengig av donorer, noe som gjør noe med deres evne og vilje til å stille krav til dem. Dersom en ikke kan stille krav, mister en da ikke muligheten til å påvirke utviklingen av sitt eget land? Alternativt, dersom dette var fordi de var redde for at det skulle stille dem selv i et dårlig lys, hvordan kan bistandsorganisasjonene samarbeide med noen som er mer redd for å miste ansikt enn å ta opp noe alle (inkludert dem selv) mente var et reelt problem?

Jeg trenger deres støtte til oppdrettsprosjektet mitt, så jeg sa meg villig til ikke å trykke artiklen. Dersom noen av dere vil lese den, finner dere den i slutten av dette inlegget

Etter en slik raljering føler jeg at jeg må føye til: Jeg mener selvfølgelig ikke at all bistand er et onde og en dårlig ide. Det er suksesshistorier i fleng, og spesiellt Malawi ser en svært positiv økonomisk utvikling i de senere år. Som nevnt ville også svært mange uskyldige mennesker ha det mye verre dersom bistandsmidlene stoppet å komme. Det betyr likevel ikke at allt er OK, eller at feilene burde ties ned ut fra moralske eller samvittighetsmessige grunner.

The challenge of cooperation in the fisheries sector in Malawi

Aid organizations and embassies fund much of the development in Malawi today and few believes this will change any time soon. The situation for the fisheries sector is no different. Today there are NGOs active in most parts of the fisheries and aquaculture sector in Malawi. There are NGOs active in participatory fisheries management, aquaculture in ponds and cages, mapping and evaluation of the state of the fish stocks in the lake, improving the gear and equipment used for fishing, and the list goes on. Nobody can even sure about the number of NGOs and other organizations working in the capture fisheries and aquaculture sector. There are organizations that starts their work without notifying the Government or anyone else, or that starts the program with a relationship to only one fisheries officer.

Hopefully and probably there are no one entering the fisheries sector (or any other sector for that matter) without the purest of intentions. Some are successful, and others not so much so. The one main challenge that has been poorly addressed is however if all these organizations manage to work together and coordinate their efforts. Do they manage to maximize the potential benefits for the people of Malawi with regards to funds spent on the different projects? It is not difficult to imagine that errors and lessons learned in for example the implementation of community based resource management or in pond aquaculture could be transferred between organizations and fisheries personnel so as to avoid history repeating.

The need for cooperation is not a new message. In fact it’s almost as old as aid to Africa itself, stated already by Truman in 1949; “… a cooperation enterprise in which all nations work together through the United Nations and its specialized agenzies”. The message was repeated by the World Bank in a 1989- statement saying “All coordination has to be recognized as increasingly important”, and again by the World Bank in 2001 saying “The donors need to ensure the coordination and stronger partnerships in development actions”.

In Malawi in 2009 I think most agree that we have not reached the level of coordination and strong partnerships between stakeholders that would be preferable. So if nothing else, the last 50 years have shown us that it is a lot easier to talk about working together than actually doing it. The reasons for this is probably many and complex, but I don’t think I am stepping on too many toes when saying that part of the reason is the different NGOs wish to protect their own work so others can’t take credit for their successes. Another challenge is that it is time-consuming and tedious work that can’t be done by meeting for two hours once a year. A third is that there is of now no easy channel to share information. There is a jungle of NGOs working on different areas within capture fisheries and aquaculture, and there is no one to track and follow up what the different stakeholders are actually doing.

The Norwegian embassy and the Swedish cooperative center called with the help from a Norwegian Peace Core Volunteer for a meeting on the issue of cooperation between the different stakeholders. The meeting had attendance from different NGOs as well as the Norwegian Embassy and the Malawi Fisheries Department. The main focus was to present ourselves and see if there were areas we could work together. We learned that the organizations invited to this meeting work on many areas that are coinciding, and that there is not only a possibility to share information, but that it would help the organizations to perform better in their everyday work. Everybody seemed to agree that we did not do well enough today, but there was no clear idea of what path to take in the future to improve the situation.

The message seemed clear. We as stakeholders in fisheries in Malawi should find a way to improve the way we work together. The focus for the most of us is of course the end-user, the people on the shores of Lake Malawi. They will be the beneficiaries of us not making mistakes that others have made before us, or applying programs that have failed elsewhere. The end-user will benefit if organization A can afford to buy fingerlings for a ponds-program, while organization B supplies the feed and maybe even organization C can supply the fuel for the transport of these items. If A can do all of this by themselves, the end-user can still benefit from A going to a site where B has everything working already, or learn from their mistakes if it isn’t working. It might sound naïve, but if the organizations really mean their words of progress for the country and helping to improve lives, surely this must be a way to make it happen faster. And the incentive is, instead of A, B and C having to tell their bosses and mother-organizations that things did not work as planned, they are behind schedule, they had to downscale from the original idea and so on, all of them can proudly (and truthfully) say that they all succeeded, although it was with help from others.

The Fisheries Department is in the process of planning a workshop where all organizations in the field will be invited. This will if nothing else be a tool for mapping active organizations in the country. It’s a good start, so let’s hope all of us as stakeholders take them up on the initiative. The first thing we could do is however to take a close look at our own organizations, and identify areas were we could benefit from working closer with others.

The author is a Norwegian Peace Core volunteer based at fisheries department in Nkhotakota. Suggestions, reactions or constructive criticism will be appreciated at orjanol@gmail.com.

Merkverdigheter og underfundige hendelser 2; merkverdigere og underfundigere

juli 17, 2009

1:

Nkhotakota har entret dataverdenen. Det vil si, det er noen mennesker og kontorer som har maskiner, men for de aller fleste er kunnskapene innenfor elektronisk databehandling heller dårlige. Det er kun et fåtall plasser som er på verdensveven, så overføring av data foregår stort sett med minnepenner. Som et resultat av dette er det  to maskiner i Nkhotakota som er helt virusfri. Den ene er min, og den andre er Øystein sin. De andre har samme forhold til virusbekyttelse av datamaskinen som de har til kjønnsorganet, og virus spres til alt som har et hull å stikke pennen inn i. Siden så få av dem er på nett, får de få maskinene som har virusprogram aldri oppdatert dem.

Maskinene krasjer uavbrutt, og siden vi er genier innenfor elektronisk databehandling (iallefall i deres øyne), kommer de springende til oss for å få hjelp. Kommunen har en IT-ansvarlig. Hans eneste virkelige hjelpemiddel er en piratkopi av Windows XP, og han formaterer sikkert fem maskiner i uka… for så å få kjeft for at all informasjonen er borte. Tror han har den mest utakknemlige jobben jeg har vært borti.

Det hele kan kansje sees på som et bilde på mye av den bistanden vi rike land holder på med….Det hjelper ikke med utstyr dersom kompetansen på det er totalt fraværende…..

2:

Jeg har mye å gjøre, og kommer meg ikke til lunch før klokka to. Sulten som en afrikaner sitter jeg og venter på min kylling med chips, mens jeg snakker i telefonen. En politimann i full uniform kommer bort til bordet og ser på meg. Jeg hilsen (fremdeles med telefonen mot øret), og spør hva det gjelder. Han sier at han må snakke med meg. Samtalen forløper som følger (mine tanker i parantes)

P: Hello

Ø:Hello (eehhh, jeg har jo kjørt hit, er det noe med bilen, vi har jo fikset forsikringa, hva er det nå???)

P: My name is officer Phiri, I would like to welcome you to Africa

Ø: Thank you very much, I have been here for some time now, and I am really having a good time so far (I he$$%%te, han er jo søppel kanon dritings !!!!!!)

P: That is good, did you know that Nkhotakota police are the best shooters in Malawi??

Ø: Now i didnt know that, how interesting… ehhhh.. do you often shot your gun??? (hva vil den her sheriffen…… ups, et lite støttesteg for å ikke falle overende der ja….)

P: So my friend… can you by me a beer??

Ø: (hva svarer jeg, skyter han om jeg svarer nei, hva gjør jeg, hva gjør jeg????????)…eeehhhhhhhhhhhhhhh…  no, sorry sir, I cannot do that (ikke spør hvorfor, ikke spør hvorfor, ikke spør hvorfor!!!!)

P: OK, that is fine… have a nice time in Malawi, see you around

Ø: OK sir, nice meeting you (phuuu…. Håper han ikke har lenge igjen av vakta…)

Så var han ute av døra.

3:

Den ene av våre vaktmenn kom til oss en dag og bad om et lån. Han trengte ca tusen norske kroner til å kjøpe gjødsel. Vi syntes i utgangspunktet dette var en god ide, det viser initiativ og et ønske om å gjøre hverdagen litt lettere gjennom å drive litt jordbruk ved siden av vaktmannjobben. Vi lånte han selvfølgelig pengene. Etter dette begynte de mindre trivelige tingene å hende. Det startet med at han ikke kom tilbake med vekslepenger når han var ute å gjorde ærender for oss. Han var ansvarlig for hundematen, og etter en måned regnet vi over hvor mye han hadde fått til dette. Det viste seg da at han hadde bedt om nok penger til å holde hundene med mat i seks måneder, på en måned. Neste steg var at han begynte å lyve om hva ting kostet, slik at han kunne stikke overskuddet i egen lomme. Det hele toppet seg med at han stjal en sekk med 50 kilo mais vi hadde kjøpt til barnehjemmet i Mlera. Etter dette så vi ingen annen utvei en å si adjø for godt, både til han og vår egen tusenlapp (vi er kansje naive, men ikke naive nok til å tro at vi noen gang ser noe til de pengene).

Før innsigelsene på facebook strømmer på, la meg nevne følgende: Han fikk MANGE advarsler. Ingenting hjalp, det bare fortsatte og forsvinne ting. Han har lønn fra kommunen for å være vår vaktmann, i tillegg til at han får betalt fra oss for å være gartner. Til sammen tjener han bedre enn 90 prosent av malwierne, så dersom han gjorde dette ut av desperasjon, burde halve landet være døde (i tillegg til at vi hjalp ham med penger når han trengte det, det var ikke nødvendig å stjele og lyve).

Det er aldri kult å si noen opp, men noen ganger er det eneste utveien. Det viser vel bare at ikke alle er til å stole på, verken her eller hjemme. Det som står som uforståelig er at han ikke skjønte hvilke konsekvenser dette ville få. Han hadde en jobb som mengder av mennesker ville ha kuttet av seg armen for å få, og likevel velger han å spille rollen som spøkelseskladden.

Kjipe greier, men det stod en ny klar til å ta over hans jobb dagen etter…. Og da er det vel bedre at de som er ærlige skal få jobbe på bekostning av de som ikke er det…..

4:

Det er pussig å se hvor god form mange av innbyggerne her er. I et land med gjennomsnittlig levealder på under 40 år, er kanskje ikke toppidrettsutøvere det du mest forventer.  En ting er at det er vaskebrett og stramme muskler til et punkt hvor du føler at du er fallt inn i filmen 300. En annen ting er alle damene som bærer store bøtter med vann på hodet over lange avstander som om det var ingenting.  Jeg arbeider med en fyr som heter Kayola (nei, han er ikke samisk). Han er leder i fiskeriorganisasjonen i en liten landsby en times tid fra der jeg bor. En dag var vi på en liten ekskusjon i en ”forest reserve”,  for å finne tre vi kan bruke til de burene vi vil bygge. Det er midt på varmeste dagen, og vi går seks/sju kilometer i hver retning. På vei tilbake stopper han ved ei lita hytte for å hilse på naboen. Vi fortsetter å gå, og vi holder et bra tempo. Etter ca tyve minutter ser vi han kommme i full galopp bortover veien. Han har da sprunget ca tre kilometer (fra der han stoppet) for å ta oss igjen. Han er ikke engang andpusten, og starter å prate straks han tar oss igjen, som om han hadde gått hele veien… Mr. Kayola er forresten 54 år gammel, og har fremdeles vaskebrettet inntakt………Så til alle bolegutter å andre toppidrettsutøvere (Det er deg Torsa!): Flytt til Malawi, ta et par år i åkrene og fiskebåtene  med fisk og mais som 90 prosent av kosten, og jeg garanterer at formen vil være bedre enn hva et helt liv tilbrakt i Skarphallen kan frembringe…..

Til slutt kan jeg nevne at jeg nettopp har gjennomført en liten ekskusjon til Zambia. Oppsummeringen er: har sett alle dyrene i Afrika å allt de har å gjøre, hoppet i verdens nest største foss, vært på booze-cruize i Zambesielven, og sett fallene fra helikopter.

En helt vanlig dag på jobben…….og litt om 17.mai i Malawi

mai 27, 2009

En kan sikkert si mye om jobben min, men det som er helt sikkert er at dagene ikke er like. En del dager tilbringes under et tre, mens jeg tenker over fotball, livet, TIL, uendeligheten, religion, Manchester United, klimautfordringene, fotball, kjærligheten, døden, fotball, politikk, fotball og fotball. Den største forskjellen fra hjemme er likevel at jeg ikke er vant til at en arbeidsdag kan fremkalle så mye følelser….. og slapp av, dette er ikke et innlegg på ”de blå sidene” om afrikanernes harde hverdag, men heller (i min vanlige vestlige egoisme) hundre prosent om meg:

Dagen det var så bratt:

Jeg skal ut i felt. Jeg har to ting jeg gjerne vil få gjort i en liten landsby som heter Ngala. Del en er at vi skal avholde siste del i et kurs vi har hatt i hvordan vi lager de nettene som er inni burene. Del to av min plan er at jeg vil inspisere plasser som selger materialer for hvor mye de har på lager, pris osv. Vi skal dra klokka åtte, slik at vi er fremme klokka ni. Jeg, Paul, og en fyr vi har ansatt som ”lærer” i nettlaging skal reise i min bil (selvfølgelig er fisheries sin bil uten bensin, olje, noen deler i motoren, og det ene vinduet!!!). Klokka kvart over ni er vi i gang. Jeg er enda i godt humør, en times forsinkelse er ingenting å snakke om i dette landet. Vi kommer frem, og finner at tre av de syv som skal delta på kurset har innfunnet seg. De hadde en del de skulle gjøre på egenhånd siden sist vi var der, men de har selvfølgelig ikke gjort noe som helst. Etter å ha ventet i tre kvarter bestemmer jeg meg for at vi ikke gidder å vente mer, og setter i gang med de som har møtt opp. Mens de lager nett, tar jeg med meg Paul og Mr. Kayola, formannen i fisheries association i området og i cage-klubben, og drar for å se etter materialer. Etter en kort diskusjon kommer vi frem til at vi må inn i en ”forest reserve” og se etter trær, ettersom både butikken og lageret her er selve skogen. En skogens mann setter seg inn i bilen, og jeg spør om det er vei dit vi skal. De bekrefter at det er vei, ingen problem. Jeg gjør dem oppmerksom på at bilen min (døpt the Mean Blue Machine) er et fantastisk kjøretøy, men at det dessverre ikke har firehjulstrekk. Jeg blir igjen forsikret at dette ikke er noe problem, det er bare å sette i gang. Vi kjører inn på en kjerrevei…..som blir dårligere å dårligere…..og til slutt ikke lengre er noen vei, kun et krater fylt av søle, vann og skitt. Ingenting annet å gjøre enn å stoppe bilen å få den parkert passelig ute av veien. Jeg spør hvor langt det er (jeg vet, jeg vet, jeg er ikke alltid blant de skarpeste gaflene i skuffa), og får beskjed at det er ca. tre kilometer. Etter seks-sju entrer vi skogen hvor den type trær vi trenger befinner seg. Heldigvis finner vi alt vi trenger i store mengder, selv om prisen de kommer med er svært påvirket av min hudfarge. Vi trasker tilbake, og setter oss i bilen. På dette tidspunktet er klokka rundt tre, og jeg har ikke spist eller drukket siden frokost. Tilbake til nettmakerne er de enda ikke ferdige, og noen av dem er irritert fordi de ikke har fått lunsj. Jeg blir rimelig forbanna og forklarer (for noe som føles som seks hundrede gang) at det ikke er min jobb å brødfø dem, jeg er kanskje hvit, men jeg jobber ikke for en NGO! Vi er her kun for å hjelpe dem med å lage nett, dersom de ikke vil ha vår hjelp er det mange andre som vil det, og hvorfor i gudshelligenavnogrike skal det være vår oppgave å sørge for at de har lunsj når vi kommer å tilbyr dem et gratis kurs de selv har bedt om. Hva ville de spist om vi ikke var der???? ja så spis det da for svarte…… Etter dette drar vi hjem. Halvveis åpner himmelen seg, og lufta er mere vann enn luft. Vel hjemme er strømmen og vannet forsvunnet, og dusjing foregår i hagen med ei bøtte (det har seff sluttet å regne). Til slutt er det bare å krype oppå lakenet som fungerer som dyne (det er for varmt under), og glede seg til i morgen. Da har jeg en rapport jeg skal skrive, og jeg skal være på kontoret hele dagen. De fleste dagene er heldigvis ikke som denne. Godt er det, ellers hadde motivasjonen kanskje blitt ett problem.

Dagen alt gikk på skinner:

Jeg skal ut i felt. Vi skal til en landsby å avholde et møte om muligheten for å få til noe økoturisme i området. Tanken er at de har et helt nydelig lite vann med ei idyllisk øy i midten. Det er et yrende fugleliv i området, og de ligger nært nok til noen lodger til at turister kan komme på dagsturer, eventuelt overnatte ei natt i telt og stå opp til en av verdens vakreste soloppganger, mens de med kaffekoppen i handa kan se på fuglene som danser over dem, og med litt flaks se en flodhest bade litt ute i vannet. Når jeg kommer dit blir jeg som vanlig møtt av en masse unger som roper Orjan, Orjan, kommer og holder meg i handa og vil leke. Jeg tar en av dem foran meg på motorsykkelen og kjører en kort tur. Han er i ekstase, øynene hans er så trillrunde som kun afrikanere kan få til, og på toppen av det hele vet han at han nå er kongen i gjengen de neste dagene. Det er bra oppmøte, og alle er entusiastiske. Møtet er en suksess, og planen legges for hvordan vi skal gå videre. Dersom vi lykkes med dette, og klarer å holde korrupsjonen på avstand, vil dette gi sårt tiltrengte grunker til en landsby som sliter tungt deler av året. Sola skinner, alle er blide og glade, og det er ikke engang noen som spør om betaling for å komme på møtet. Det går opp for meg hvor sykt dette egentlig er, hvor langt jeg er hjemmefra både i distanse og kultur, hvor utrolig glad jeg er for at jeg får oppleve dette. Jeg sitter under et tre og priser meg lykkelig for at jeg tok sjansen, takket ja, og reiste til Afrika. Vel hjemme er det en haug med hunder som logrer som besatt og er så glad bare hunder kan bli når sjefen kommer hjem. Både strøm og vann er i orden, og jeg får med meg lysets overgang til mørke med en kald pils på altanen. Om kvelden møtes den lille vennegjengen av likesinnede til felles middag med påfølgende pokerlag, og som vanlig er det høy stemning og mye fliring. Jeg legger meg om kvelden, kun for å våkne litt senere av at jeg fryser. Det er nesten ubeskrivelig deilig å finne frem teppet og krype under det mens det faktisk er kaldt i rommet. Og i morgen har vi igjen planlagt en utflukt som garantert vil inneholde nye inntrykk og opplevelser. Jeg ville ikke gått glipp av dette for alt i verden.

17.mai

Siden vi har hatt 17.mai, tenkte jeg at jeg skulle avslutte med en liten historie herfra. Ambassaden var seg sitt ansvar bevisst, og inviterte til ikke mindre enn to samlinger av nordmenn i Malawi. Jeg fikk ikke invitasjon til noen av dem (pussig nok), men ettersom jeg etter hvert har noen norske venner i dette landet, fikk jeg vite om dette via omveier. Første sammenkomst var torsdag, hvor ambassadøren inviterte alle nordmenn i Malawi til sin residens. Jeg ble fortalt at det er rundt seksti nordmenn i Malawi, og det vil ikke overaske meg om de aller fleste av disse var tilstedet. Jeg stilte i mine fineste klær, som var ei ren dongeribukse og en dressjakke som bar preg av at den hadde reist rundt halve jorda, samt ny innkjøpte pen sko som startet å falle fra hverandre før jeg hadde gått over dørstokken (Jeg mistenker kineserne for å sende alt som ikke er bra nok for resten av verden til Malawi). Vel inne håndhilste ambassadøren på hver enkelt av sine gjester. Kanapeer i alle retninger, åpen bar med alle tenkelige alkoholholdige drikker, fine mennesker i fine klær, kelnere og bartendere hvor enn du snudde deg, en gigantisk hage med basseng i midten, og sannsynligvis det fineste huset (muligens med unntak av presidentens) i hele landet. Den gigantiske muren som omkranser residensen fikk meg til å tenke på Gaza og Guantanamo, og jeg lurer på om ambassadøren noen ganger føler seg fanget og ber om lov til å gå ut. Ambassadøren holdt en tale om Norges fortreffelighet og Malawis kamp for å komme til det samme nivået. Deretter holdt en utsending fra Malawis regjering en tale om Malawis takknemlighet overfor Norge, hvor han også nevnte hvor bra det var at både Norge og Malawi hadde nulltoleranse overfor korrupsjon. Jeg var på nippet til å bue, før jeg slo det fra meg og heller valgte å stå og snurre på min cava og smile. Det er en øy midt i alt kaoset, et gjerde som skiller realitet og drøm, en hærskare av tjenere som sikkert sender deler av lønna si hjem til landsbyen for å ta vare på ungene til de i familien med hiv/aids. Kanapeer og vin nok til å fø hele barnehjemmet i Mlera i et år, mennesker i sin fineste prakt som snakker om viktigheten av å være med å bidra. Heldigvis var det mye veldig ok folk (og flere enn meg som så det litt komiske i alt dette), og ikke minst fri bar. Det lille følget av meg, fredskorpsere fra Lilongwe og andre likesinnede var de siste som forlot, etter å ha alvorlig vurdert hvilke følger det kunne hatt å rive av seg klærne å hoppe i bassenget. For mitt eventuelle videre samarbeid med diplomatiet var det sikkert like greit at vi lot være.

La meg avslutte med å si at jeg hadde en strålende kveld. Jeg synes selvfølgelig at det er en god ide å samle alle oss norske på nasjonaldagen, og jeg traff mange skikkelig trivelige folk som jeg har holdt kontakten med senere. Det var likevel en rimelig surrealistisk opplevelse (muligens forsterket av den åpne baren), og jeg følte meg innimellom som om jeg hadde blitt teleportert ut av Malawi til en helt annen plass.

En sosialantropologisk studie

april 24, 2009

Jeg feiret påsken hjemme, og tenkte derfor at jeg skulle nevne litt om forskjeller og likheter jeg har funnet mellom Norge og Malawi. Dette kan og bør sees på som et intellektuelt dypdykk i kulturelle forskjeller, og jeg regner med at disse observasjonene kommer inn som pensum i neste års masterstudie i sosialantropologi.

På byen:

I Malawi er det billig med øl, i Norge er det dyrt. I Malawi koster en kveld på byen maks en femtilapp, i Norge har jeg ikke turt å regne etter enda. I Malawi er 99,99 prosent av jentene på byen prostituerte, i Norge tror jeg tallet er noe lavere. I Malawi er alle overstadig beruset før klokka 12, I Norge har vi klart å strekke dette til to. I Malawi er det vanlig å kjøre hjem etter byen, i Norge er for de fleste taxi et bedre alternativ. I Malawi ender du opp med å sitte rundt et bord å prate skjit, i Norge ender du opp med å sitte rundt et bord å prate skjit.

Mat:

I Malawi spiser jeg ris og bønner hver dag til lunsj. I Norge spiser jeg brødskiver. Jeg holder så langt ris og bønner som en kjempefavoritt. I Malawi består pålegget på min lokale butikk av peanøttsmør og syltetøy. I Norge ble jeg så satt ut at jeg nesten ringte røde kors etter å ha gått inn på Spar Tomasjord å stirret tomt på alle hyllemeterne med bare kjøttpålegg. I Malawi kjøper jeg fisk levende på stranda. I Norge kjøper jeg nykokte reker (som sannsynligvis var kokt i fjor). I Malawi spiser vi for å leve, i Norge lever vi for å spise.

Trafikk:

Jeg startet mitt besøk hjemme med et vedvarende hjerteinfarkt fordi alle kjører på feil side av veien. Deretter fikk jeg fingeren av ei småbarnsmor med barnevogn fordi jeg fløytet på henne. I Malawi får du kjeft dersom du ikke fløyter, det er slik de vet at de skal gå ut av veien. Når jeg  ser politi i Norge er første tanke hva jeg eventuelt kan bli tatt for nå (snakker jeg i mobil, har jeg beltet på, kjørte jeg for fort..). I Malawi tenker jeg på United når jeg ser politiet, fordi de som regel stopper meg for å snakke om fotball. I Norge har vi vaskebrettveier på isen, i Malawi har vi det samme på veier av sand. I Norge har vi helt ute av kontroll latterlig mange biler!!!!!!

Høflighet:

Det er ingen i Norge som hilser på deg dersom du ikke kjenner personen. I Malawi hilser du alltid, uavhengig av om du har noe mere å si. Dersom jeg går fra jobb til lunsjplassen min, møter jeg kanskje 20 personer. Av disse er det minst 19 som sier hei. Jeg forsøkte å hilse på fremmede i Tromsø. I det første tilfellet hilset mannen tilbake, men kun fordi han trodde at jeg kjente ham. Du kunne faktisk se panikken bre seg i øynene hans når han trodde at dette var noen han burde huske, men ikke gjorde. Den andre var en voksen dame, som så på meg som om jeg var en blanding av Per Parker og et bremsespor. Blikket lyste nedlatenhet og en liten smule frykt, og mitt lille hei førte til at hun gikk over i lett jogg. Det er mye kulere den måten det er her. Dersom du vil snakke med noen sier du Muli Bwanji, så er du i gang. De vil 100 % sikkert ikke gjøre narr av deg, gå sin vei, eller vise at de ikke er interessert i å prate med deg.

Jeg tror ikke jeg skal gjøre dette noe særlig mye lengre. I stedet tar jeg tradisjonen tro en liten historie fra virkeligheten helt til slutt:

Det hender jeg har problemer med å skille mellom mennesker her i Afrika. Dersom jeg bare har sett dem en gang, synes jeg de ligner veldig på mange andre jeg har møtt. Før noen nå velger å stemple meg som rasist, la meg nevne at de sier det samme om oss hvite. Jeg blir kalt Øystein, Benedicte blir kalt Camilla, Camilla blir kalt Ørjan og Uli blir kalt tysker (som jo for så vidt stemmer). En dag står jeg og snakker med Fortune (de heter gjerne ting som Fortune, Gift, Happiness, Blessing og Charm). Han snakker mye, men om et emne jeg ikke trodde han kunne noe om. Han arbeider for fisheries ute i distriktet, og har så langt ikke vært involvert i oppdrett i merder, men likevel synes jeg han har ekstremt mye informasjon å komme med. Jeg er litt imponert, og praten går lett. Etter at han har forlatt snakker jeg med en annen av mine kolleger. Jeg forteller om min nyfunne respekt for denne mannen som helt tydelig har slik interesse av et felt han ikke arbeider innenfor. Han sier da at jeg slett ikke snakket med Fortune, men med sekretæren for en fisheries association som har holdt på med denne typen oppdrett i lange tider. Det virkelige pinlige er at ut fra Malawisk høflighet rettet han meg ikke når jeg gjentatte ganger kalte ham med feil navn………….

Jeg hadde kameraet med meg hjem, men siden jeg ikke klarte å ta et eneste bilde, velger jeg heller å legge ut noen bilder av litt av hvert fra Nkhotakota

I Sputniks fotspor

mars 4, 2009

Etter fire måneder i Malawi var det på høy tid med en ferie…Etter å ha sjekket kart, kompass, solkrem og visakort satte vi oss i bilen å siktet mot Tanzania og Zanzibar. Etter rundt 280 mil og fem dager i bil kan følgende meldes om roadtrip på afrikansk vis:

  • Det er ikke så ille å kjøre på bilferie i Afrika. Veiene er stort sett ok. Der de ikke er det, er de så dårlige at du ikke har noen annet valg enn å tilpasse farten til ”skikkelig sakte”.
  • Det er et merkbart skille mellom Malawi og Tanzania. Det føltes som om alt på en eller annen måte var mye mere utviklet straks vi krysset grensa. Vi kom frem til at det delvis hadde med å gjøre at det var kraftledninger overalt, noe som definitivt ikke er tilfellet i Malawi.
  • Det er en veldig surrealistisk følelse å blåse gjennom afrikansk landsbygd og små skitne støvete landsbyer mens ”high on crime” og ”desolate city” blåser over høytalerne (jeg torde ikke spille guns av frykt for å havne i Sverige).
  • En del av veien går gjennom en nasjonalpark. Jeg kan derfor føre eksempelvis giraff, zebra, bøffel, antilope og afrikansk elefant på listen over dyr jeg nå har sett i levende live. Jeg synes det er ganske kult at en kan se slike dyr fra veien, uten at en engang er på safari.

Vel fremme i Dar tok det oss tre sekunder å avgjøre at vi ikke kunne komme oss til Zanzibar fort nok. En liten tretimers fergetur fører deg til Stone Town, Zanzibars største og eldste by. Deretter reiste vi litt rundt på halvøya, og jeg kan melde følgende fra dette paradiset av sand og sol:

  • Zanzibar har masaier. Du vet disse høye svarte menneskene kledt i rødt som er skikkelig gode til å hoppe opp og ned. Siste dagen hadde jeg enda ikke sett noen av dem hoppe, og i det jeg skulle til å kaste penger på en i håp om at det skulle føre til et lite hopp, gjorde han det på helt eget initiativ. Jeg vet ikke helt hva jeg trodde skulle skje, men jeg var utrolig skuffet. Jeg har sett Joffa hoppe høyere etter en til-scoring.
  • Dersom du er en fan av å snorkle er Zanzibar definitivt plassen å være. Det er turer til flere korallrev utenfor kysten, hvor du kan ligge som en dupp i det salte vannet å se ned på tusenvis av fisker i forskjellige farger å mønstre. Sikten er ubeskrivelig bra, og vannet holder ca samme temperatur som kroppen. Du kan dykke ned å se krabber, åler, sjøstjerner og en masse andre skapninger i tillegg til fisk. Det hele føles som et eventyr, en liten periode lå jeg bare å ventet på at en smekker havfrue skulle stikke innom med en kald pils. Eneste minuset er at du må dele det med en del andre turister, noe som kan ta litt av sjarmen bort fra det hele….
  • På tross av at det er mange turister der, har de klart å unngå den verste følelsen av at du er i syden. Det er mange dyre og fine hoteller, men ingen 20-etagers Aya Napa-komplekser, og de fleste hotellene er bygget i materialer som gjør at de ikke skiller seg voldsomt fra omgivelsene.
  • De har sjømat og du kan se havet. To ting som kansje ikke høres ut som et salgsargument for en badeplass, men med tanke på at jeg ikke hadde sett havet eller spist skikkelig fisk på over fire måneder var det en velsignelse.
  • Jeg fikk med meg nok en festival. Denne var av typen ”Verdensmusikk”, og jeg lærte at urtemennesker ikke nødvendigvis alltid vokser fra å være urtemennesker. Foran meg sto en mor som så ut som om Scorpius absolutt siste restsalg hadde kastet opp på henne. På skuldra hadde hun ei lita jente i samme batikk-kostymet, mens hun (moren) danset sin ikke kjempeflotte ”universet er ett-dans”. Bak meg sto to svensker som var skjønt enige om at ”nu, i det her øgonblikket kan jag kjenna at jag verkligen lever. Hvilket jævla pucko Kalle er, som inte villa komma” (jeg har FULL forståelse for Kalles avgjørelse). Til høyre for dem står en godt voksen mann som neppe har skiftet klær siden Woodstock (inkludert bandana og peacemerket rundt halsen). Legger du til at musikken vel ikke var helt min smak, ble jeg ikke kjempelenge på denne festivalen.

Etter fem-seks dager på Zanzibar dro vi tilbake til Dar es Salaam. Byen kan enklest beskrives som en skitten, støvete og stygg plass som egentlig minner mest om en afrikansk landsby ganget opp 500 ganger. Det er masse trafikk, og selvfølgelig ikke veier som er tilpasset trafikken, slik at det er trafikkork hele døgnet. Det finnes sikkert masse bra med byen, men vi hadde verken tid eller motivasjon til å utforske den noe særlig, så for meg var det beste med Dar var at vi fikk kjøpt billige dekk til bilen….

På vei hjem blir vi stoppet av politiet. Uheldigvis for oss har han en av sikkert tre laserpistoler i hele landet, og viser oss at vi har kjørt i 94 kilometer i timen i en 50 sone. Øystein kjører, og det hele utspiller seg mere eller mindre som følger:

Politimann: So sir, do you know how fast you were going?

Øystein: Ehhh.. I think around eighty, maybe a little more?

P: Viser ham laserpistolen: You were going 94 kilometers pr hours, this is a 50 zone.

Ø: Oh… im very sorry, but the road is straight and I was sure it was an eightyzone.. im really sorry

P: I will have to give you a ticket.. 10 000 shillings..

Ø: OK, no problem, I will pay it right away

P: (tenkekpause, det ser ut som om det går opp for ham at det er kun hvite mennesker I bilen): OK, 40 000 shillings

Meg: (fra baksetet) But you just said 10 000, is it 40 000 now????

Politimannen kommer i morsk gange rundt bilen til mitt vindu mens jeg tenker at det kansje ikke er verdt å ende opp i Tanzanisk fengsel over dette (jeg vet ikke så mye om dem, men jeg antar at det er en heller utrivelig opplevelse). Jeg og den alltid for store kjeften min……..

P: Ser lenge på meg……..OK, 20 000 shilling and you can go

Meg: OK sir, no problem, here is the money

Deretter var det bare å kjøre, vi fikk selvfølgelig ingen kvittering eller noe annet. Å kjøre 44 kilometer for fort kostet oss totalt rundt 120 kroner. Si hva du vil om korrupte politimenn, men i dette ene tilfellet funket det rimelig bra for oss……

Vel hjemme var det fire overlykkelige hunder som ventet på oss. Det er alltid godt å komme hjem, også når det er til ditt hjem i Malawi..men med det sagt reiser jeg svært gjerne tilbake til Zanzibar dersom sjansen skulle by seg.

Litt verre en en forkjølelse……….

januar 26, 2009

Og så kome den… det følgende er skreve i en tilstand av kronisk diare, med en noe som må vær viagra, nei malaria, feber fra helvte, og en maratonRamstainkonsert rett bak øyan. Jeg har i to månter gått å ventet på den store smellen, nesten så det  lettelse at den endelig er her. Jeg mener, jeg spiser alllt jeg vil ha hele tiden, har ingen respkt for matvaresikerhet (med unntak av håndvask), spiser ute hele tiden selv om jeg vet med sikkerht at kjøkkenen ikke engang er brukbare for gjødselproduksjon, har stadig nye myggestikk selv om sover under netting. Å nå kom den. Liggende på rygg i senga med pcen forsiktig hvilende på magen klimkprer jeg disse ordene som en husmor på femti på sitt første touch-kurs. Jkeg bruker i all hovedsak kun høyre pekefinger. Som et eksperiemennt velger jeg å ikke rediger dette nevneverdig før jeg poster det. Om ikke annet kan jeg dersom jeg overlever, ser bake på dette som et minne for livet fra Afrika……..

OK. Dette gikk ikke. Det er nå en stund siden siste tablett i malaria-kuren, og jeg klarer ikke å lese resten av hva jeg skrev (Og før spørsmålet kommer, jo jeg spiser selvfølgelig malariatabeletter, det er bare at de ikke er hundre prosent sikre, noe jeg nå har smertelig erfart.) Resten av det jeg har forsøkt å skrive i feberrus er bare bokstaver, ikke ord. Jeg forsøker derfor heller å gjengi det jeg klarer å huske i en kombinasjon med mine ekstremt forvirrende notater…….

Jeg er en hageslange. Koble den ene enden til vann å se det komme ut av den andre. Jeg er på nippet til å gi opp toalettpapir, og gått over til ”forsiktig-skvetting-av-vann” metoden. Jeg er redd for å sovne…….. ikke på grunn av feberen, men fordi jeg kansje ikke rekker porselenet dersom jeg ikke er helt på allerten hele tiden. Jeg har spist to kopper havregryn på to døgn, og har definitivt ikke lyst på noe. Du kan stille med en Pizza Tromsdalen med ekstra allt og et spann dressing, og jeg blir å kaste opp straks jeg får sniffen av hvitløken. Mammas kjøttkaker kan kansje føre til et halvhjertet forsøk på en bit, før jeg kommer på at jeg stort sett ikke fordøyer noe, og dermed begynner å frykte vannskvettebehandlignen etter tyttebærinntak.

Jeg drømmer hele tiden, uavhengig om jeg er våken eller sover. Ingenting skummelt, ingenting som gjør noe, jeg husker nesten ingenting av det et sekund etterpå. Jeg husker dog at hundene satte i gang bjeffing utenfor soveromsvinduet mitt (jeg tenkte at de tok farvel), og grep etter hagla jeg var sikker på stod ved siden av senga (som om jeg sover med hagla ved siden av senga hjemme?????).

Det gjør vondt inni beina. Jeg mener ikke beina vi går med, men inni skjellettet. Jeg har faktisk vondt i skjellettet….. Dersom jeg ikke beveger meg for mye unngår jeg at hjernen slår mot innsiden av hodet. De gangene jeg må røyse meg for å rekke toalettet, besvimer jeg et millisekund. Jeg har lært at jeg nå må ta sats mot veggen slik at jeg kan holde meg fast i den før jeg, med all kraft fokusert rundt den bruneste plassen på kroppen, karrrer meg inn på badet.
Jeg er sikker på at det er like før han i svart forsiktig tapper på døra å spør om det er noen snille barn her, og jeg blir å svare ja, jeg er her, kom inn kom inn, det kan umulig være verre hjemme hos deg enn hvordan jeg har det her.

Jeg har det kort sagt helt for innjævlig. Og dersom ikke allt dette var nok, har jeg de siste ukene sett en episode hver kveld (tak skal du faen meg ha Warviken) av Doctor House. Jeg har allerede diagnosert meg selv til Malaria, sovesyke og bilhartzia, i tillegg til at jeg er rimelig sikker på at jeg har en stygg kombinasjon av kreft, tyfus, HIV og tuberkolose. Hils alle, det er natt, dersom jeg kommer meg levende fra dette lover jeg å alldri spise annet enn kokte poteter og brød, samt flytte tilbake til Svalbard hvor jeg kan minimere trusselen for mygg.

Som en smarting påpekte før jeg dro: Malawi er for nært Malaria til at det kan være noen tilfeldighet.

Merkverdigheter og underfundige hendelser

januar 4, 2009

Jeg har nå vært i Afrika  i tre måneder. Jeg tror at dersom en tilbringer nok tid på en plass, begynner den å føles litt som hjemme. De vanlige rutinene setter seg; gå på jobb, trene, spise middag, drikke noen øl i helga, se litt tv, lese litt bok, glede seg til man u på lørdag…..mye det samme som jeg gjør fra min base i Kroken. Av og til blir likevel denne rutinen kraftig brutt, og jeg blir stående og tenke over hvor i verden det egentlig er jeg befinner meg. Her er et par eksempler:

Hagedyr
En ettermiddag i syvtia (etter at det har blitt mørkt), hører jeg et voldsomt bråk fra hagen. Det er roping og skriking fra vaktmennene og hundene gjør voldsomt. Jeg tar på meg mine (åpne) sandaler og går ut for å se hva som foregår. Det viser seg da at en slange har kommet på besøk, og vaktmannskapet har slått den i hjel. Etter deres behandling med stokker er det ikke noe igjen å ta bilde av. Slangen er om lag en halvmeter, og er ca ti cm tykk. I følge vår vaktmann Phiri er dette bare en unge. Den kan bli ganske mye lengre, og han beskriver tykkelsen i voksen tilstand som overarmen til en mann. Som ikke det var nok, så er den svært giftig. Jeg har etter dette blitt litt mer forsiktig i å gå med mine åpne sandaler i mørket.

Arbeidsforhold

Klokka er ti på en vanlig tirsdags formiddag. Jeg sitter foran datamaskinen på internettkafeen og forsøker å maile noen spørsmål om oppdrett til min venn Roger von Reisa (min hjemlige oppdrettsmentor og felles cubansk rom-entusiast). Strømmen går, og allt stopper opp. Det som gjør dette spesiellt er at her skjer det hele tia, og strømmen kan forbli borte i flere timer. Hva annet kan en gjøre enn å sette seg på sykkelen å sikte mot vannet………………..

Liv og død

Hushjelpen vår heter Meklina. Hun har to unger, men hadde tre… Den minste omkom (de tror det var tuberkolose, men ingen vet sikkert). Vi både betalte for og deltok i begravelsen, og ble enige om hvordan vi skulle fordele arbeidsoppgaver i hennes fravær. Dagen etter begravelsen var hun tilbake på jobb, som om ingenting hadde hendt. Vi forsøkte å si at hun kunne ta noen dager fri, men det var ikke aktuellt. Sannheten er vel dessverre at dersom alle skulle ta ei ukes sykemelding hver gang noen i familien omkommer, ville arbeidsplassene i stor grad stå tomme……

Monkey for sale

Jeg står å henger utenfor kommuneadministrasjonen og venter på Øystein. En fyr med en paraply kommer bort til meg (ikke så rart siden det regner…. ) Han begynner på sitt ubrukelige engelsk å prate med meg, jeg skjønner ikke hva han vil frem til. Så viser han meg den bitte lille ape-ungen som klamrer seg fast inne i paraplyen hans. Nå er ikke jeg veldig flink med å anslå apekatters alder, men jeg tipper at den ikke kan være mer enn noen uker, og den er VELDIG redd. Duden vil selge meg apekatten, og forstår jeg ham rett ber han om ca 100 kroner kroner for den. Jeg står og forsøker å velge mellom tre alternativer:
1: Kjøp den og sett den fri (regner med at den da vil dø, samt at jeg oppfordrer denne idioten til å hente flere unger for salg)
2: Klink til han det jeg klarer, ta apekatten og sett den fri (med samme del en som over, men muligens med meg i Malawisk fengsel)
3: Skjell han ut det jeg klarer på nordnorsk (han skjønner jo ikke engelsk uansett, og jeg er bedre på utskjelling på nordnorsk)

Jeg gikk for alternativ tre, og både han og apekatten forsvant slukøret tilbake til hvorenn de kom fra. Legg merke til at alternativ 4, ring politiet, ikke er listet som et reellt alternativ. Dere kan selv komme med forslag hvorfor……………

Frisørbesøk

Jeg trenger en hårklipp. Jeg finner en ”salong” (en raillsjå tapesert med fotballplakater), og spør pent frisøren om han kan klippe msungo-hår. Etter å ha skrudd ned volumet på musikken fra elleve til ti, bekrefter han smilende og sier det ikke er noe problem. Det finnes ikke en saks i lokalet, men han har maskinen klar. Lokkene faller (og klistrer seg fast i svetten som renner på brystkassa og ryggen min), mens han synger med på ”beautiful girl” for full hals. Jeg er en sau, han er en sauebonde, og maskinen løper i raskt tempo over hodebunnen. Jeg har en kvise i pannen, som han barberer bort med en hardhent venstresving. Hele klippen tar en og en halv sang (sang nummer to var et eller annet med Eminem.. i overkant agressiv musikk med tanke på at det bare var sauebonden som hadde våpen). Til slutt er allt like kort kort, og jeg ser ut som jeg har startet boot-boys eneste og sansynligvis siste filial i Afrika.
Etter klippen sprayer han hodet mitt med noe som lukter som bensin blandet med HB, og jeg er offisiellt ferdig. Saueklippen kom på ca 2,50, så ingen kan i alle fall si at jeg ikke fikk valuta for pengene.

VARME!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg kan heller ikke komme utenom varmen. De første to månedene mine her er de varmeste delene av året i Nkhotakota (og Nkhotakota er igjen blant de varmeste plassene i Malawi).
Jeg forsøkte tidligere å være morsom på bekostning av Malawiere som søkte skygge. Jeg vil med dette gjerne levere en formell beklagelse til alle de Malawiere som leser denne bloggen (jeg regner med at det er en del), og love at jeg alldri vil si noe så dumt igjen. Etter en (!!) dag med fysisk arbeid i sola, skjønner jeg poenget.

Allt jeg forøker å gjøre blir påvirket av varmen. Bevegelser ut over å puste fører til massive svetteangrep. Et forsøk på å summere fire tosifrede tall i hodet er en kjempeutfordring, og lykkes ikke før jeg finner skyggen av et tre. Det føles som om jeg ikke klarer å drikke like fort som jeg svetter (hadde jeg hatt gjeller hadde jeg lagt meg i Lake Malawi å drukket uavbrutt). Jeg har en hatt på hodet for å beskytte meg mot sola, og det føles som om den holder på å smelte fast i skallen. Jeg har en T-skjorte for å beskytte huden, og den veier minst 20 kilo. På beina har jeg sandaler av gummi, noe som gjør at jeg ikke tør å gå over asfalt, men må springe (med påfølgende behov for å hvile i minst tyve minutter etterpå). Det er en finsk badstu som det ikke er mulig å komme ut fra. Jeg kommer hjem og setter kurs for dusjen. Vanntanken er på taket, så vannet er minst like varmt som lufta. Jeg setter meg på motorsykkelen, og svetter fremdeles på ryggen når speedometeret viser 80. Jeg garanterer deg at ikke engang Adolf har det varmere i sitt helt spesielle hjørnerom der nede, enn hva jeg har denne dagen i Khotakota.

Finner du skygge, kan du være sikker på at det er noen som sitter der….. og jeg er sannsynligvis en av dem.

Min julegave til dere alle

desember 24, 2008

Dere har sikkert alle faatt med dere at det siste innenfor avlatsjulegaver er aa kjoepe ei symbolsk geit, hoens, tre eller noe lignende fra Redd Barna, Kirkens Noedhjelp, Leger uten grenser osv. Symbolsk fordi ingen vil jo i realiteten dukke opp paa «poor-and-hungry» barnehjemmet i ett eller annet afrikansk land med ei geit med en lapp rundt halsen som sier » God Jul hilsen Hr. Hansen i Oldervik». OK, dette vet alle, saa la meg komme til min julegave til dere alle i aar. Dere har i aar gitt:

300 kilo maismel

150 kilo ris

30 kilo sukker

20 kilo fisk

20 kilo kjott

Siden det tross allt er jul, og dere har saa store hjerter har dere ogsaa gitt:

3 kasser brus

60 pakker kjeks

100 sukkertoy

4 fotballer

De heldige mottakere er et barnehjem omtrent 5 kilometer fra der jeg bor. Det antas at det vil bli matmangel i maanedene etter jul, saa dere vil spre gaven over de neste tre maanedene. Foerst del av julegaven er overlevert, og barna (og de frivillige som arbeider der) ble VELDIG glade, saa naa er det bare aa nyte ribba, roedvinen, juleoelet aa akvevitten med verdens beste samvittighet.

Husk bare at naa har dere alle faatt gave hos meg, saa jeg regner med at min vil ligge aa vente paa meg naar jeg kommer hjem:)

Får du Fesk???

november 25, 2008

Det er kansje på tide å si noe om jobben min. Jeg er offisiellt en fisheries officer i Nkhotakota district. Det betyr at jeg, på lik linje med mine kolleger, er ansvarlig for å få gjennomført ca hundreogfemti ganger mer arbeid enn vi har midler til. Sjefen min har lagt frem en plan som omhandler at jeg skal involveres i absolutt allt som har med fiskeri og oppdrett og gjøre i hele landet (jeg syntes det var pussig at han stoppet der og ikke fortsatte med hele Afrika). Etter en diskusjon hvor jeg fikk lagt fram at det ikke er mulig for en mann (selv om han er hvit og har penger) å fokusere på tre hundre områder samtidig, har vi blitt enige om følgende:

1: Fiskeoppdrett i merder:
Det bygges bur på ca 2*2*4 meter av bambus og bluegum (en sterk, men tung tresort). Fiskegarn kjøpes i meter, og sys/knyttes til nettposer som passer. Burene holdes flytende av tomme oljefat, og ankres til bunnen. Deretter fylles det på med yngel (om lag 1000 pr bur), mates 3-6 ganger i døgnet i seks til åtte måneder, for så å høste fisk med en gjennomsnittsvekt på mellom 500 gram og ett kilo. Dette er teorien. Realiteten har frem til nå vært en helt annen, men uten å gå for mye inn på det kan jeg si at det nå er håp for at det skal gå rette veien.
Compass, en del av USaid satser kraftig (i Malawisk målestokk iallefall), og i løpet av de neste månedene håper vi å få mellom 50 og 100 bur i vannet. Allt arbeid skal gjennomføres av lokale fiskere selv, med bistand fra fisheries department. Vi avholdt et kurs i oppdrett for utvalgte fiskere hvor de fikk et inntryk av hva som kreves for å lykkes, samt hvor latterlig mye penger (igjen i Malawisk målestokk) det er mulig å tjene for de som gjør en god jobb.
Jeg har inngått en avtale med Usaid som omhandler at de dekker mine kostander (bensin, eventuelle innkjøp av materiale mm). Jeg planlegger å velge ut to-tre landsbyer som jeg følger tett opp (besøke dem minst to ganger i mnd, men helst oftere), for å forsøke å skape noen eksempler vi kan bruke til etterfølgelse for andre. Dersom en av de fiskerne klarer å få full uttelling vil dette gi ham (det er dessverre nesten ingen kvinner med) så stor profitt at det vil være en skikkelig motivasjonskilde for alle de andre (det er i alle fall planen).

2: Fiskeriforvaltning
Jeg vil også involveres en del i fiskeriforvaltning. Her er tanken at de lokale landsbyene selv skal utvikle styringssystemer for forvaltning av ressursene. Det hele er rimelig komplisert, blant annet som følge av at det må tas hensyn til de lokale høvdingene og andre systemer som eksisterer i dag. Jeg skal ikke bli for detaljert her (regner med at de få av dere som ikke allerede har surfet over til vg.no holder på å miste motet nå), men tanken er å utarbeide ”management plans”, hvor de lager sine egne regler på eksempelvis hvor mye det skal koste å fiske med ulike typer utstyr, hvilket utstyr som skal være helt ulovlig, hvilke bøter som skal illegges de som bryter reglene, hvordan bøtene skal kreves inn og en masse annet. Så langt er dette arbeidet ganske langt fra ferdig, og enda lengre fra at reguleringer faktisk blir fungerende. Det som gjør at jeg finner dette interessant er dog følgende:

70 prosent av Malawis befolkning har tradisjonellt fått sitt proteinbehov dekket fra fisk. Alle fiskebestandene i Lake Malawi og omliggende laguner og vann er sterkt synkende, og fiskepresset er proposjonalt sterkt økende (som følge av en massiv befolkningsvekst). Dersom ingen skikkelige reguleringer kommer på plass, står vi overfor en situasjon hvor verdens femte største innsjø mister fiskearter som foruten å være livsviktig for veldig mange mennesker også er arter som kun finnes her. Skumle greier…………………

3: Fiskeoppdrett i dammer
Det tredje området jeg skal se på er oppdrett av fisk i dammer. Det finnes nå en masse dammer allerede, hvor bønder driver småskala produksjon. Tanken er at avfall fra jordbruket går til fiskefor, og skitt fra høns går til eutrofiering (look it up!!). Jeg har gitt beskjed om at dette er nederst på lista over mine prioriteter (jeg skal tross allt ha tid til å dra på tur også)

Det var jobben min så langt. Til alle andre enn mine venner fra fiskerihøyskolen, samt muligens noen innteresserte fra Norsk Polarinstitutt, får jeg bare beklage, og love at jeg skal skrive mer om nær døden-opplevelser i neste posting. I mellomtiden kan dere lese denne lille historien fra et uventet men likevel svært positivt comeback fra en av Krokelvdalens store fotballsønner:

Det er lørdags morgen klokka åtte. Jeg har treningstøyet på, har tapet opp en gammel ankelskade, har to liter vann i sekken og joggesko på beina. Med untak av en lett hodepine etter for mange Kouche-kouche i går, er jeg er klar for ”Social football.”
Jeg venter (noe jeg begynner å bli vant til) og litt før ni er vi klar til å begynne. ”Vi” er omtrent 11 malawiere med sterkt varierende utstyr, og en azungo fra Kroken United. En stiller i full Chelseadrakt, komplett med leggbeskyttere og knestømper (jeg legger meg ham på minnet og håper at vi ikke kommer på samme lag). En annen stiller i badeshorts og flipflopp-sandaler, mens flere stiller helt uten sko. Banen er av sterkt varierende kvalitet. Deler av den minner om playa del sol, noen steder stikker det opp litt gress, overallt er det hull og på tvers av hele banen har noen gravd en grøft.
Mens jeg snører opp skoene og bli satt på et lag, lurer jeg på om jeg klarerer å overtale Roar C til å gjennoppta karrieren i Malawi (dere som husker ham herje på en totalt smadret Alfheimmatte i UEFA-cupen for tre år siden, skjønner hva jeg snakker om). Det er skins mot shirts, og jeg vet ikke om det er av respekt for azungoens hvite hud at jeg får spille med skjorta på, jeg er uansett takknemlig. Han med Chelseadrakt har ingen intensjon om å spille uten drakten, så vi ender på samme lag. Vi har ingen mål, vi spiller hele treninga som om det var oppvarming. Vi slår pasninger innad i laget, forsøker å få til tre og firkanter, triller ball. Jeg håper i det lengste at jeg skal få et mål å skyte mot, men innser etter hvert at vi skal spille slik hele treninga.

Jeg starter for hardt… ALLT for hardt. Etter femten minutter i den steikende sola er jeg tom. Som en aldrende Mølby plasserer jeg meg midt på banen og dirigerer. Innimellom gjør jeg noen halvhjertede forsøk på å komme meg opp mot ballfører for å få ballen, og spiller den som regel fra meg med en gang til nærmeste medspiller. Det blir vanskeligere å vanskeligere å orientere meg om hvor jeg har medspillerene mine etter som veskebalansen forverres. Jeg spilte en gang med gatebarna i Rio…. enten er det varmere her, eller så har alderen definitivt satt sine spor. Jeg begynner å tenke at dette ikke var en så god ide som først antatt.

Så skjer det.. i et glimt av gammel midtstopperstorhet ser jeg en mulighet til å vinne ballen. Jeg setter full fart mot ballen mens en motspiller med samme intensjon kommer rett mot meg. Jeg feilberegner totalt, han tar ballen, og jeg løper ham rett ned. Han ser ut som om han veier 40 kilo, er barbeint, kjapp som faen og nå utstrakt på banen. Jeg beklager, gir ham hånda, drar ham opp, og beklager igjen. Han er like blid. Etter det passer jeg på å ikke legge meg ut på løpsdueller resten av treninga. Det er vanskelig å prate seg unna frispark når jeg er den eneste hvite på banen.
Etter en time er det over. Jeg halvveis kryper til sykkelen og sekken min, hvor deilig kaldt vann ligger å venter. Jeg håper vi kan spille mot mål neste gang. Og en ting til: Jeg var definitivt bedre enn han med Chelseadrakt…