En kan sikkert si mye om jobben min, men det som er helt sikkert er at dagene ikke er like. En del dager tilbringes under et tre, mens jeg tenker over fotball, livet, TIL, uendeligheten, religion, Manchester United, klimautfordringene, fotball, kjærligheten, døden, fotball, politikk, fotball og fotball. Den største forskjellen fra hjemme er likevel at jeg ikke er vant til at en arbeidsdag kan fremkalle så mye følelser….. og slapp av, dette er ikke et innlegg på ”de blå sidene” om afrikanernes harde hverdag, men heller (i min vanlige vestlige egoisme) hundre prosent om meg:
Dagen det var så bratt:
Jeg skal ut i felt. Jeg har to ting jeg gjerne vil få gjort i en liten landsby som heter Ngala. Del en er at vi skal avholde siste del i et kurs vi har hatt i hvordan vi lager de nettene som er inni burene. Del to av min plan er at jeg vil inspisere plasser som selger materialer for hvor mye de har på lager, pris osv. Vi skal dra klokka åtte, slik at vi er fremme klokka ni. Jeg, Paul, og en fyr vi har ansatt som ”lærer” i nettlaging skal reise i min bil (selvfølgelig er fisheries sin bil uten bensin, olje, noen deler i motoren, og det ene vinduet!!!). Klokka kvart over ni er vi i gang. Jeg er enda i godt humør, en times forsinkelse er ingenting å snakke om i dette landet. Vi kommer frem, og finner at tre av de syv som skal delta på kurset har innfunnet seg. De hadde en del de skulle gjøre på egenhånd siden sist vi var der, men de har selvfølgelig ikke gjort noe som helst. Etter å ha ventet i tre kvarter bestemmer jeg meg for at vi ikke gidder å vente mer, og setter i gang med de som har møtt opp. Mens de lager nett, tar jeg med meg Paul og Mr. Kayola, formannen i fisheries association i området og i cage-klubben, og drar for å se etter materialer. Etter en kort diskusjon kommer vi frem til at vi må inn i en ”forest reserve” og se etter trær, ettersom både butikken og lageret her er selve skogen. En skogens mann setter seg inn i bilen, og jeg spør om det er vei dit vi skal. De bekrefter at det er vei, ingen problem. Jeg gjør dem oppmerksom på at bilen min (døpt the Mean Blue Machine) er et fantastisk kjøretøy, men at det dessverre ikke har firehjulstrekk. Jeg blir igjen forsikret at dette ikke er noe problem, det er bare å sette i gang. Vi kjører inn på en kjerrevei…..som blir dårligere å dårligere…..og til slutt ikke lengre er noen vei, kun et krater fylt av søle, vann og skitt. Ingenting annet å gjøre enn å stoppe bilen å få den parkert passelig ute av veien. Jeg spør hvor langt det er (jeg vet, jeg vet, jeg er ikke alltid blant de skarpeste gaflene i skuffa), og får beskjed at det er ca. tre kilometer. Etter seks-sju entrer vi skogen hvor den type trær vi trenger befinner seg. Heldigvis finner vi alt vi trenger i store mengder, selv om prisen de kommer med er svært påvirket av min hudfarge. Vi trasker tilbake, og setter oss i bilen. På dette tidspunktet er klokka rundt tre, og jeg har ikke spist eller drukket siden frokost. Tilbake til nettmakerne er de enda ikke ferdige, og noen av dem er irritert fordi de ikke har fått lunsj. Jeg blir rimelig forbanna og forklarer (for noe som føles som seks hundrede gang) at det ikke er min jobb å brødfø dem, jeg er kanskje hvit, men jeg jobber ikke for en NGO! Vi er her kun for å hjelpe dem med å lage nett, dersom de ikke vil ha vår hjelp er det mange andre som vil det, og hvorfor i gudshelligenavnogrike skal det være vår oppgave å sørge for at de har lunsj når vi kommer å tilbyr dem et gratis kurs de selv har bedt om. Hva ville de spist om vi ikke var der???? ja så spis det da for svarte…… Etter dette drar vi hjem. Halvveis åpner himmelen seg, og lufta er mere vann enn luft. Vel hjemme er strømmen og vannet forsvunnet, og dusjing foregår i hagen med ei bøtte (det har seff sluttet å regne). Til slutt er det bare å krype oppå lakenet som fungerer som dyne (det er for varmt under), og glede seg til i morgen. Da har jeg en rapport jeg skal skrive, og jeg skal være på kontoret hele dagen. De fleste dagene er heldigvis ikke som denne. Godt er det, ellers hadde motivasjonen kanskje blitt ett problem.
Dagen alt gikk på skinner:
Jeg skal ut i felt. Vi skal til en landsby å avholde et møte om muligheten for å få til noe økoturisme i området. Tanken er at de har et helt nydelig lite vann med ei idyllisk øy i midten. Det er et yrende fugleliv i området, og de ligger nært nok til noen lodger til at turister kan komme på dagsturer, eventuelt overnatte ei natt i telt og stå opp til en av verdens vakreste soloppganger, mens de med kaffekoppen i handa kan se på fuglene som danser over dem, og med litt flaks se en flodhest bade litt ute i vannet. Når jeg kommer dit blir jeg som vanlig møtt av en masse unger som roper Orjan, Orjan, kommer og holder meg i handa og vil leke. Jeg tar en av dem foran meg på motorsykkelen og kjører en kort tur. Han er i ekstase, øynene hans er så trillrunde som kun afrikanere kan få til, og på toppen av det hele vet han at han nå er kongen i gjengen de neste dagene. Det er bra oppmøte, og alle er entusiastiske. Møtet er en suksess, og planen legges for hvordan vi skal gå videre. Dersom vi lykkes med dette, og klarer å holde korrupsjonen på avstand, vil dette gi sårt tiltrengte grunker til en landsby som sliter tungt deler av året. Sola skinner, alle er blide og glade, og det er ikke engang noen som spør om betaling for å komme på møtet. Det går opp for meg hvor sykt dette egentlig er, hvor langt jeg er hjemmefra både i distanse og kultur, hvor utrolig glad jeg er for at jeg får oppleve dette. Jeg sitter under et tre og priser meg lykkelig for at jeg tok sjansen, takket ja, og reiste til Afrika. Vel hjemme er det en haug med hunder som logrer som besatt og er så glad bare hunder kan bli når sjefen kommer hjem. Både strøm og vann er i orden, og jeg får med meg lysets overgang til mørke med en kald pils på altanen. Om kvelden møtes den lille vennegjengen av likesinnede til felles middag med påfølgende pokerlag, og som vanlig er det høy stemning og mye fliring. Jeg legger meg om kvelden, kun for å våkne litt senere av at jeg fryser. Det er nesten ubeskrivelig deilig å finne frem teppet og krype under det mens det faktisk er kaldt i rommet. Og i morgen har vi igjen planlagt en utflukt som garantert vil inneholde nye inntrykk og opplevelser. Jeg ville ikke gått glipp av dette for alt i verden.
17.mai
Siden vi har hatt 17.mai, tenkte jeg at jeg skulle avslutte med en liten historie herfra. Ambassaden var seg sitt ansvar bevisst, og inviterte til ikke mindre enn to samlinger av nordmenn i Malawi. Jeg fikk ikke invitasjon til noen av dem (pussig nok), men ettersom jeg etter hvert har noen norske venner i dette landet, fikk jeg vite om dette via omveier. Første sammenkomst var torsdag, hvor ambassadøren inviterte alle nordmenn i Malawi til sin residens. Jeg ble fortalt at det er rundt seksti nordmenn i Malawi, og det vil ikke overaske meg om de aller fleste av disse var tilstedet. Jeg stilte i mine fineste klær, som var ei ren dongeribukse og en dressjakke som bar preg av at den hadde reist rundt halve jorda, samt ny innkjøpte pen sko som startet å falle fra hverandre før jeg hadde gått over dørstokken (Jeg mistenker kineserne for å sende alt som ikke er bra nok for resten av verden til Malawi). Vel inne håndhilste ambassadøren på hver enkelt av sine gjester. Kanapeer i alle retninger, åpen bar med alle tenkelige alkoholholdige drikker, fine mennesker i fine klær, kelnere og bartendere hvor enn du snudde deg, en gigantisk hage med basseng i midten, og sannsynligvis det fineste huset (muligens med unntak av presidentens) i hele landet. Den gigantiske muren som omkranser residensen fikk meg til å tenke på Gaza og Guantanamo, og jeg lurer på om ambassadøren noen ganger føler seg fanget og ber om lov til å gå ut. Ambassadøren holdt en tale om Norges fortreffelighet og Malawis kamp for å komme til det samme nivået. Deretter holdt en utsending fra Malawis regjering en tale om Malawis takknemlighet overfor Norge, hvor han også nevnte hvor bra det var at både Norge og Malawi hadde nulltoleranse overfor korrupsjon. Jeg var på nippet til å bue, før jeg slo det fra meg og heller valgte å stå og snurre på min cava og smile. Det er en øy midt i alt kaoset, et gjerde som skiller realitet og drøm, en hærskare av tjenere som sikkert sender deler av lønna si hjem til landsbyen for å ta vare på ungene til de i familien med hiv/aids. Kanapeer og vin nok til å fø hele barnehjemmet i Mlera i et år, mennesker i sin fineste prakt som snakker om viktigheten av å være med å bidra. Heldigvis var det mye veldig ok folk (og flere enn meg som så det litt komiske i alt dette), og ikke minst fri bar. Det lille følget av meg, fredskorpsere fra Lilongwe og andre likesinnede var de siste som forlot, etter å ha alvorlig vurdert hvilke følger det kunne hatt å rive av seg klærne å hoppe i bassenget. For mitt eventuelle videre samarbeid med diplomatiet var det sikkert like greit at vi lot være.
La meg avslutte med å si at jeg hadde en strålende kveld. Jeg synes selvfølgelig at det er en god ide å samle alle oss norske på nasjonaldagen, og jeg traff mange skikkelig trivelige folk som jeg har holdt kontakten med senere. Det var likevel en rimelig surrealistisk opplevelse (muligens forsterket av den åpne baren), og jeg følte meg innimellom som om jeg hadde blitt teleportert ut av Malawi til en helt annen plass.
